Kiswahili - hvorfor snakker ikke alle norsk?

Jeg har aldri vært noe språkgeni. Bare spør lærerne jeg har hatt i engelsk og tysk, eventuelt spør pent om du får ta en titt på vitnemålene mine. Norsk har alltid vært det enkleste, og jeg har klart å snike meg unna fremmedspråkene på en mesterlig måte. Men nå er det ingen vei tilbake. I tre måneder må Meldals store sønn, undertegnede om det var tvil, klare seg med "nisseengelsk" og noen stotrende gloser kiswahili. Og det er kiswahili jeg tenkte å skrive en liten snutt om her, for det er et språk særdeles få har et forhold til, og enda færre kan noe som helst om.

Kiswahili er et lingua franca i Øst-Afrika, med rundt 50 millioner brukere. I Tanzania, hvor jo jeg skal, er det offisielt språk sammen med engelsk, noe som betyr at det forventes at jeg kan noen gloser, og aller helst kan føre en enkel samtale på dette språket.

Angående navnet. Språket blir, svært feilaktig, ofte kalt swahili. Selv om dette er en enklere form, viser det at man ikke kan særlig mye om språket. Et sammensurium av prefikser og sufikser gjør nemlig at et substantiv, som f.eks swahili (som betyr 'kyst') kan gi flere meninger:
Kiswahili - språket
Mswahili - en swahili-person
Uswahilini - land befolket av Swahilier

Med andre ord må man holde tungen rett i munnen for å unngå feilsteg. Uten å dra denne leksjonen altfor langt, må jeg nesten ta et annet eksempel. Dette er hentet fra verbenes verden og tar for seg et finurlig fenomen. I kiswahili har man knapt nok enstavelsesord, fordi man skal ha trykk på nest siste stavelse. Så om man har et svært kort ord må man spleise på en prefiks for å få det langt nok til at det tar trykk. Verbet 'l' er i så måte et ekstremt tilfelle.
l = spise - men én bokstav er naturlig nok tungvindt å få flyt på. Så man satte på en -a, og deretter infinitivsmerket ku-.
Kula = å spise - for å sette verbet i sammenheng må man addere nye prefiks, samtidig som infinitivsmerket forsviner.
Ni-na-ku-la = jeg-nå-deg-spise = jeg spiser deg

Ikke noe som faller helt naturlig for en traust meldaling med språkøre som en tilbakestående ku. Men det leses, litt, sakte, men sikkert. Men det spørs om jeg må sette min lit til engelsken utover høsten. Og forhåpentligvis får jeg besøkt mine eks-medstudenter i Dar Es Salaam, så jeg får holdt mine fortreffelige meldalske gloser ved like.

Ok, dette ble kjipt småpjatt om språket. Skal komme tilbake til mer spennende tema neste gang, som malaria-stikkpiller, kathmisbruk og sjuttu!

Tjolahoppsasann så lenge<3

Hvem/hvor/hva/hvorfor

HVEM: Jeg, 21 år gammel rolig bondepjokk fra Meldal, har altså fått det for meg at jeg skal ut å redde verden. Eller i alle fall få en liten smakebit på mye, både på godt og vondt. 31.august setter jeg meg på toget til Gardermoen, hvorfra jeg tar fly til Heathrow, bytter fly og snur nesen mot Jomo Kenyatta i Kenya, før siste korte flyreise over til Kilimanjaro Airport. En reise som er stipulert til å ta godt over ett døgn. Sparekniven foretrekkes foran en kjappere tur.

Hvor: På morgenkvisten 1.september lander jeg på en støvete flyplass i byen Moshi. Hovedstad i provinsen Kilimanjaro, som ligger lengst nord i Tanzania. Som den observante leser har fått med seg, går navnet Kilimanjaro igjen. Kilimanjaro, eller Mt.Uhuru som øverste toppen heter, rager 5885 moh, og forhåpentligvis skal den bestiges av undertegnede i løpet av høsten.
Moshi er en middels stor by i Tanzanisk målestokk, med sine rundt 150.000 innbyggere (dog, afrikanske folketellinger er ikke det mest pålitelige her i verden). Byen faller ofte i skyggen for "storebror" Arusha som ligger noe lengre øst i landet, så om man ser en hvit person (mzungu) på gaten, er det sannsynligvis en volunteer eller en fjellvandrer.

Hva: Jeg skal i drøyt 3 måneder, temmelig nøyaktig 100 dager om kalenderen min stemmer, jobbe som frivillig for den lokale organisasjonen Path to Africa, en liten organisasjon styrt av en irsk frøken. Organisasjonen er mest interessert i lærere, og andre som faktisk kan lære kidsa noe. Men slik jeg har forstått det, skal jeg være en slags gymlærer. Jeg skal altså ikke være noen barmhjertig samaritan som tar et tjuetalls foreldreløse barn under mine vinger, men sørge for at de har noe morsomt å ta seg til i en ellers laber hverdag.

Hvorfor: Et spørsmål både jeg selv og svært mange rundt meg har spurt seg. Hvorfor i all verden gidder jeg bruke tre måneder av min utrolig fete ungdomstid til å hjelpe lutfattige unger jeg overhodet ikke har noe forhold til?
Vel, svaret er todelt. 50-50 pur egoisme og idealisme. Jeg har hoppet av studiene. Jeg har ikke fast jobb. Jeg er fortsatt ung, sprek, kjekk og singel, noe som medfører at jeg har altfor god tid. Samt at jeg har reiselyst. Alt dette, i tillegg til en gammel fascinasjon av Øst-Afrika, gjør at dette er en sjanse jeg bare MÅ ta mens jeg enda har anledning.
På en annen side er det også en god porsjon idealisme som får meg til å velge hva jeg skal gjøre den tiden jeg er ute på reise. Jeg er av den oppfatning at vi fra gode, vakre, rike og ellers så utrolig fantastiske Norge, har et visst ansvar overfor de fattige i verden. Jeg sier ikke at vi skal ut å redde verden alle mann alle, men å gi en liten slump, det være seg penger eller seg selv, av overskuddet til å gjøre hverdagen bittelitt bedre for de som har fått et litt dårligere utgangspunkt enn oss selv, bør være en selvfølge. Og selv skal jeg altså bidra med meg selv, siden penger er en sjelden vare her i gården. Hvor stor suksess det blir gjenstår å se, men jeg begynner å få troen!

Skal prøve å oppdatere noe fremover. Det kommer langtifra til å bli spennende, men kalde, tørre fakta som min nervøse moder, og andre pårørende, muligens finner interessant.

Kwaherini!