Ting jeg faktisk vil savne

Selv om jeg har startet nedtellingen og ser frem til returreisen er det jo enkelte ting man vil savne. Det hadde jo vaert for ille om jeg skulle oppholde meg i et land i mer enn tre maaneder uten aa finne en eneste bra ting.

-Været
Selv om det er noe kjedelig naar man pusher 30 grader og solen steiker hver eneste dag, vet jeg veldig godt at jeg kommer til aa lengte etter varmen naar jeg hutrer meg ut i 20 minusgrader i loepet av vinteren. En annen ting, som foerst og fremst er kjedelig, men som ogsaa gir en viss trygghet, er forutsigbarheten. I Norge kan man jo gaa fra sommer til snoefokk paa et par dager. Her er det sol, og rundt 30 grader, stort sett hver dag.

-Prisnivaaet
Hvorenn man beveger seg i verden er man noedt til aa bruke penger. I Norge har vi noen av verdens hoyeste priser, fordi vi er saa helt ufattelig rike (hoerer dere alle studenter?). Her i Tanzania derimot, er folk fattige, veldig fattige, derfor er ogsaa prisnivaaet relativt hyggelig sett med norske oyne. Dog, om man sammenligner loennsnivaa og priser mellom her og hjemme, er det ingen tvil om at det er utrolig dyrt med vestlige vaner i dette landet. Uansett, aa spise seg god og mett paa en kurant restaurant for under 50-lappen (dette inkluderer selvfoelgelig oel til maten), er ikke aa forakte. Og her om dagen var jeg paa en lokal bule og koste meg med et par kalde brune. Tre pils og taxi tur/retur, prisen kom paa rundt 30-40nok. Dog skal det nevnes at jeg langtifra kommer til aa savne all prutejobbingen som maa gjoeres for aa komme ned paa dette hyggelige prisnivaaet.

-Kollektivtilbudet
Ok, en Hiace med droyt 30 personer er slettes ikke behagelig. Ei heller de nedslitte taxiene som putrer rundt. Men, komforten blir fort glemt naar prisen er en broekdel av hva den er i Norge. Buss til Arusha (vanlig buss med eget sete, dog noe daarlig med beinplass), som tilsvarer en busstur fra Meldal til Trondheim, koster mindre enn 15nok. Prisen er en ting, tilgangen er kanskje det stoerste plusset. Naar man vaser ut fra utestedene i Trondheim i de sene nattetimer er det kul umulig aa finne taxi. Man ender som oftest opp med aa rave rundt i gatene til man finner en snill pakistaner som kan kjoere en hjem for en hundrelapp. Her derimot, blir man naermest overfalt av taxikjoere saa fort man viser seg utenfor doerene. Om dagene skrangler det et uendelig antall daladalaer rundt om i gatene, og skulle man vaere veldig uheldig og ikke finne noen offisiell kollektivtransport finnes det alltids alternativer. Jeg har flere ganger sittet paa fullastede lastebiler. Og en ting er snickers og twist, lite er mer spennende enn aa sitte paa en vinglete boette, som naturligvis inneholder raatten fisk, paa toppen av et ustoedig sandlass i naer 80km/t paa humpete veier!

Jeg kunne skrevet en lengre avhandling over ting jeg vil savne, men dette faar vaere nok for i dag. Ellers savner jeg naturligvis enkelte av folkene jeg har bodd sammen med de siste tre maanedene, men de stikker fra hostellet en etter en, saa gradvisheten (er dette et reelt ord?) gjoer det enklere.

PS! At jeg skal trene meldals juniorlag neste sesong kan adderes til forrige blogginnlegg
PPS! Siste arbeidsdag paa loerdag, saa blir det bare slacking siste uken
PPPS! Jeg kommer naturligvis til aa savne La Liga

Hei og hopp

Ting jeg gleder meg til naar jeg kommer hjem

Heisann heisann hoppsann

17 dager igjen og jeg har startet nedtellingen. Jobbings uken her, saa har jeg bestemt at de siste ti dagene skal brukes 100% paa meg selv. Rekreasjon, soling osv. Jeg er jo fortsatt hvit som nysnoe, saa jeg har virkelig en jobb aa gjoere ved bassengkanten. Og, for aa vaere aerlig, jeg begynner aa bli klar for hjemreise, og da er det jo kjekt aa tenke paa hva i all verden jeg skal finne paa naar jeg kommer hjem til moderlandet. Foerst av alt forventer jeg at min faste skismoerer har preparert et par ski, slik at jeg kan ta meg en beroligende tur i IL Nors lysloype. Deretter skal det spises grovbroed med et godt glass kald melk til. Forhaapentligvis disker moderen opp med en god middag, kjoettkaker med god norsk potet hadde vaert fint.

I de paafoelgende dager skal det bli godt med en rekke iskalde Dahls, ikke at det er noe radikalt galt med Safari Lager, men Dahls er naa en gang Dahls. Allerede er en guttetur planlagt til Stokkseatra, ogsaa kjent som verdens kaldeste saeter strategisk plassert paa verdens kaldeste plass, hvor jeg omsider skal faa snakke hoyt og brautende paa vakker meldalsdialekt (om jeg enda husker den dialekten).

Saa, paa loerdag skal jeg se at Meldal HK igjen tar en hjemmeseier i Meldalshallen. Det ryktes hele veien til Moshi at de har hatt en tung start paa sesongen, men det snur nok 13.desember. Moet opp!

Mer generelle ting jeg gleder meg til er et skiftende klima. Jeg skal ikke klage paa 30 varmegrader hver dag, men det blir litt kjedelig i lengden, samt at det ruinerer min saart trengte nattesoevn. Aa kunne snakke morsmaalet er selvfoelgelig ogsaa en ting som blir godt, selv om engelsken gaar stadig bedre. At jeg slipper aa snakke med enhver person jeg treffer paa gaten (dette er om jeg tar turen inn til Trondheim i og med at tradisjonelle gater er et fremmedord i Meldal), skal ogsaa bli en sann befrielse. Etter 3,5 maaned skal det ogsaa bli godt aa slippe MZUNGU ropt etter meg hvorenn jeg vender nesen. Og for ikke aa snakke om alle som vil selge alskens skrap til 'special price for you my friend'.

Det faar vaere nok klaging for i dag, saa skal jeg komme sterkt tilbake med et positivt innlegg om ting jeg faktisk vil savne ved Moshi/Tanzania i loepet av noen dager.

fred ut
Arne Berg
direkte fra Moshi, Tanzania

Safari

Omsider fikk jeg sullet meg til aa faa gjort unna det som i etterkant fortoner seg som turens store hoydepunkt, nemlig safari i de verdensberoemte parkene man finner i Tanzania. Med meg paa turen hadde jeg hostelveteranene Charlotte og Amy, pluss foerstnevntes kjaereste og sistnevntes venn, alle engelske. Vi dro med Kessy Brothers paa en firedagers standard safari, med parkene Lake Manyara, Serengeti og Ngorongoro. Vi fikk sett elegante elefanter, stripete sebraer, brautende bavianer, loepende loever, feite flodhester og mye mye mer..

Dag1 - Lake Manyara
Turen startet relativt rolig med den mindre kjente Manyarasjoen. Liten park, men veldig rikt dyreliv. Mest kjent for voldsomme mengder flamingoer, som foroevrig glitret med sitt fravaer naar vi var der, aper og andre smaadyr. Som sagt veldig liten park, saa man fikk litt dyrehage-foelelse av aa kjoere rundt der. Naar det var dyr naerme veien var det tendenser til trafikkork pga alle safarituristene som skulle ta det perfekte bildet. Uansett fikk vi noen veldig fine naerstudier av elefanter, giraffer og sebraer, hvorav elefantene var min favoritt.

Dag 2 og 3 - Serengeti
Videre dro vi til den mest beroemte av parkene i Tanzania, nemlig Serengeti. Parken som folk flest har sett enten gjennom 'Loevenes konge' eller X antall naturdokumentarer paa fjernsynet. Ved hjelp av en veldig dyktig guide fikk vi sett stort sett det som er aa se av dyr. En noe illegal manoever (det er ulovlig aa kjoere utenfor veiene) kom vi utrolig naerme fire loever som inntok en delikat gnu-frokost, mens en flokk hyener lusket rundt i ventet taalmodig paa restene. Vi kom ogsaa veldig veldig naer et par geparder som lusket rundt i buskene. Desverre fikk vi ikke se dem loepe i full fart, men de er uansett blant de mest elegante dyrene man kan finne. Ogsaa i Serengeti hadde vi naerkontakt med en elefantflokk. Flodhester var det ogsaa mye av, dog er nok de noe av de kjedeligste man kan se paa. Du vet du er et kjedelig dyr naar det mest interessant du kan gjoere er aa aapne munnen paa vidt gap...
Og, selv om det var noe guffent og kaldt aa staa opp i 5-tiden var det saa absolutt verdt det naar vi fikk sett soloppgangen over de endeloese serengetislettene, et syn som virkelig anbefales om du en eller annen gang skulle befinne deg i Tanzania!

Dag 4 - Ngorongoro
Siste dag besoekte vi et av verdens stoerste vulkankrater. Med sine 20x20km svaert varierte natur er Ngorongoro en klassiker blant turister. Den hoyeste konsentrasjonen av rovdyr i hele Tanzania, og i tillegg store flokker med fredeligere dyr gjoer krateret til en helt spesiell opplevelse. Dog, vi hadde sett det meste som var aa se i Serengeti, saa for meg var det foerst og fremst utsikten og naturen som fascinerte her. Ord er ikke i naerheten av aa beskrive utsikten vi hadde fra kraterkanten, men bilder kommer, naar jeg faar dratt meg hjem til et sivilisert land med sivilisert baandbredde. Det mest spektakulaere synet var nok naar vi pakket sammen teltene vaare den siste dagen. Og en elefant labbet inn paa campingplassen, drakk av vanntankene og vagget rolig bort fra oss. En elefant er STOR naar den er knapt fem meter unna!

Etter fire dager med campingliv, bilkjoering paa tidvis veldig humpete veier og mange mange dyrebilder var det godt aa komme tilbake til gode gamle Moshi igjen. Men, faar jeg muligheten sier jeg ikke nei takk til safari ved en senere anledning!

PS! Fortsett med snoedybdeoppdateringer
PPS! Bare 18 dager igjen til avreise, tiden gaar fort!
PPPS! Moder/fader, sjekk mail
PPPPS! Kyss og klemz til alle som leser, love ya

\m/
A.B

Spraak

Kommunikasjon, og da foerst og fremst oral kommunikasjon, er selve grunnmuren i etthvert samfunn og enhver jobbsammenheng. Hvordan gaar det saa naar man plasserer en nordmann, med ikke direkte imponerende engelsk, i et fremmed miljoe?
Foerst av alt, tanzanianere flest snakker ikke engelsk, paa tross av at det faktisk er offisielt spraak i landet. Mindre enn to, av landets droyt 40, millioner innbyggere snakker flytende engelsk. Det kan legges til at listen for aa snakke 'flytende engelsk' er betydelig lavere enn i f.eks Norge.

For min egen del har dette foert til mindre komplikasjoner. Ved Hostel Hoff er det stort sett bare engelskspraaklige gjester. Vi har en svenske og et par isralitter, men all prat foregaar paa engelsk. Dette begrenser naturligvis min snakkesalighet, som i normale norske tilstander til tider er ganske droy. Men det er i grunn greit aa gaa rundt som den stille, rolige nordmannen.. Og, det kan legges til, at jeg har faatt veldig mye skryt for engelsken (riktignok ikke de foerste ukene, men ting har gaatt seg til etterhvert). Superlativer som great, very good, amazing og fluent(!) dukker opp med jevne mellomrom. Ja, det hadde dere nok ikke trodd! Engelsklaererne mine har tross alt vaert fra Nederland og Estland. Hasjisjroykerne i Nederland er ikke kjent for sin flytende engelsk, og vi vet alle hvordan engelskkompetansen er i Ost-Europa...

Naar det kommer til arbeidssituasjoner blir det raskt verre. Vi jobber jo i i mer rurale stroek, og her er det svaert faa som snakker engelsk. Ved f.eks Newland har vi for tiden en person som snakker engelsk, og det er langtifra flytende. I andre landsbyer hvor enkelte av mine kollegaer jobber er det helt avhengige av tolker, siden skoler er et sjeldent syn og engelskspraaklige lokale er enda mer sjeldent. For aa si det slik, jeg kan mer kiswahili enn folk flest rundt om i landsbyene kan engelsk, og det er veldig langt unna aa vaere en kompliment.

Her om dagen var jeg ute ved TCC hvor vi har et byggeprosjekt paa gang. Jeg var sementblander for dagen og det meste av instruksjon foregikk ved hjelp av fingerspraak. Riktignok hadde vi en 'tolk', men hans engelsk, laert via Westlife-tekster, var noget begrenset. Mine empiriske erfaringer sier at simpelt arbeid er et universielt spraak, og man kommer langt med noen enkle gloser og fingerspraak. Naar det kommer til mer avanserte ting, som et uendelig tregt helsevesen, er veldig frustrerende naar man ikke har et felles spraak.

Til slutt, det skal bli uendelig godt aa komme hjem til et land hvor jeg kan snakke et sivilisert spraak!

Det var dagens korte innfoering i kommunikasjonsproblemene man kan oppleve i svartest... toerreste del av Afrika.

Over og ut tjolahoppsasann

Arne arbeidstaker

Det var en periode at unge herr Berg var "student", ikke akkurat en hardtarbeidende student, men rent offisielt var tilhoerte jeg altsaa den akademiske delen av befolkningen. Selvfoelgelig lot det seg ikke gjoere aa kombinere den harde studiesatsingen med jobb, og det var i den forbindelse herr Snoen kom opp med det hysterisk morsomme kallenavnet ''Arne arbeidslaus', et kallenavn som siden har hengt som en trist paaminnelse om en utsvevende periode. Men naa er det andre boller, fra naa kan jeg kalles 'Arne arbeidstaker'! Tross rykter om arbeidsloeshet (eller 'go with the flow'som vi kaller det her i Tanzania) og latskap paa andre siden av ekvator er tull og fjas fra ende til annen. Riktignok faller jeg ikke under kategorien arbeidsnarkoman, men ei heller arbeidslaus.

Saa, for aa ta ting fra starten. Vi trekker oss altsaa ut fra Newlands fra og med 1.desember. Vi var fire stykker som var der ute daglig, og jeg er 'last man standing'. Vi har to irer som har jobbet med et nytt prosjekt, TCC (forklaring kommer), og en australienserinne som jobber med aa omplassere ungene fra Newlands (ettersom det barnehjemmet kommer til aa bli ufattelig trist naar pengestroemmen plutselig stopper). Min oppgave oppi det hele er altsaa aa ta meg av de daglige tingene ved Newlands, noe som i korte trekk innebaerer i aa dra ut et par ganger i uken med penger, samt hilse paa barna og leke litt. I tillegg er jeg noedt til aa moete dem naar de drar til lege/sykehus (noe som er altfor ofte), hvor min eneste funksjon i grunn er aa betale. Utrooolig kjedelig, spesielt med tanke paa at de ikke snakker engelsk, og at jeg begynner aa foele temmelig kraftig ubehag hver gang helsesoesteren deres er i naerheten av meg.

TCC, Tanzanian Children Care, er en skole som ogsaa fungerer som barnehjem for rundt et dusin barn. Det flotte med dette senteret er at det er selvfinansierende, noe som gjoer at det ikke blir et evig pengesluk slik Newlands alltid har vaert. Grunnen til at vi gaar inn i TCC med stoette er foerst og fremst for aa hjelpe dem med aa utvide driften slik at de kan ta i mot noen av kidsa fra Newland. Samtidig skal vi hjelpe dem med aa faa en bedre struktur paa ledelsen, samt forbedre fasilitetene. Min oppgave blir nok i hovedsak aa bidra med mine handyman-ferdigheter ved byggingen av nytt hus etc. Her om dagen var jeg f.eks med aa la fundament for muren som skal omringe de nye husene. Ikke direkte morosamt, men jeg har i det minste noe aa ta meg til.

Det faar vaere nok jobbpjatt for denne gang. Neste gang kommer noe som, muligens, og forhaapentligvis, blir mer interessant.

PS! Regntiden har startet. Masse mygg, lort og dritt.
PPS! Gi meg loepende oppdateringer paa eventuell snoedybde.

hei og hopp
\m/

Lov og rett i Moshi by

Naar man setter seg ned og ser paa Dagsrevyen paa vaar kjaere statseide superkanal kan man faa inntrykk av at U-land stort sett bestaar av kriminelle. Krig, drap, kidnappinger er rene hverdagen kan det se ut som. Vel, som beboer i et av verdens fattigste land, foeler jeg det er min plikt aa drive folkeopplysning omkring dette temaet.

Naar man leser reiseguider for Tanzania kan man lese om lommetyver, kidnappere, livsfarlige trafikkanter og generelt sett svaert laber sikkerhet. Mine empiriske observasjoner er det motsatte. Ogsaa her, som hjemme, er det et veldig veldig stort flertall som foretrekker lov og orden. Tjuvpakk blir slaatt hardt ned paa, og kriminalitet er en skamfull maate aa livnaere seg paa. Spesielt masaiene er kjent som et stolt folkeslag som lever etter kardemommeloven, og det er kanskje derfor 95% av alle nattevakter her er masaier.

La oss ta et par eksempler. Her om dagen labbet jeg rundt i byen da jeg plutselig saa en ung herremann beinfly ut fra busstasjonen. Det mest sjokkerende var ikke at fyren faktisk loep (jeg har tidligere skrevet om hvor gudsjammerlig tregt alt er her), men at han hadde en boeling paa 30-40 menn bak seg. Enda mer sjokkert ble jeg naar en rekke av forfoelgerne plukket med seg nevestore steiner paa turen... Heldigvis(?) for fyren som stakk av ligger politistasjonen vegg-i-vegg med busstasjonen, saa han kunne gjemme seg der inne. Via min tolk fikk jeg opplyst at fyren hadde forsoekt (uten resultat) seg i den lite attraktive jobben lommetjuv. Dette ga spontane reaksjoner, og hadde ikke politistasjonen fungert som friplass, hadde sannsynligvis Moshi hatt en mindre innbygger etter denne episoden.

Dere husker kanskje Yussufu (behoerig nevnt i innlegget 'Heldiggrisen Berg paa nye eventyr'), sikkerhetsvakten ved hostellet jeg bor paa. Vel, det gaar en historie om at han har vaert med i slike boelinger, sammen med sine artsfrender blant masaiene, og jaktet kriminelle. Ifolge ham selv har han to liv paa samvittigheten (de spesielle masai-knivene er utrolig effektive vaapen). Hvorvidt det er en sannhet med modifikasjoner eller ei, vites ikke.

Saa, i et land hvor det korrupte politiet stort sett er opptatt med aa vise frem sine skarpladde AKer foran skjelvende ofre, tar altsaa den vanlige mann i gaten tak. Bra eller daarlig? Jaggu om jeg vet, men jeg vil tro det virker avskrekkende for de som eventuelt leker med tanken paa aa livnaere seg som kriminelle..

Det var dagens lille innfoering i tanzaniansk rett og orden. Tema du oensker tatt opp? Oppdateringer paa meldals rykteboers? Etc?

Hei og hopp

Negerlatskap

Helt siden den hvite mann kom til Afrika har man snakket om negerlatskap, riktignok er dette et ord som i dag maa brukes med storste forsiktighet i politisk korrekte kretser. Selv foeler jeg meg usedvanlig lite politisk korrekt i dag, og tenkte aa berette om mine empiriske oppdagelser naar det kommer til dette "vitenskapelige" feltet. I over to maaneder har jeg bodd, levd og jobbet sammen med alle slags samfunnslag. Fra de aller fattigste til rikfolk som ville vaert veldig velstaaende ogsaa i Norge, og gjennom disse erfaringene har man jo gjort seg opp noen meninger. Saa, i dag kjaere lesere, skal dere faa et lite innblikk i afrikansk arbeidsmoral.

Guttene paa gulvet
Med 'guttene paa gulvet' sikter jeg naturligvis til basisyrkene, den harde kjernen, ja kort sagt alt som reker gatelangs av fattigfolk. Som en liten digresjon kan det nevnes at jeg under min saerdeles korte karriere som dekkomlegger befant meg i denne grupperingen, rett og slett lort-arbeid, eller som man kan si, om man befinner seg langt fra alle hypersensitive anti-rasister, negerarbeid. Her bestaar slikt arbeid i morsomme ting som innkastere paa busser, avisselgere, ymse artister, gateselgere samt bondeyrket. Og en ting skal sies, disse jobber virkelig for de bittesmaa grunkene de tjener! De loeper gatelangs dagen lang og huker tak i folk, presser paa og gaar ikke av veien for noen elegant svindelforsoek i loepet av dagen. Paa tross av at de fleste gjoer alt de kan for aa utnytte naive utlendinger, som meg selv, har jeg virkelig respekt for jobbingen disse gjoer. Lange dager, usedvanlig kjipt arbeid og luseloenn. Guttene paa gulvet lider definitivt ikke av negerlatskap!

Eliten
Eliten er en snedig gruppe her nede. Du ser aldri at de jobber, men naar du labber rundt i de stoevete gatene ser du til enhver tid SUVer som freser frem og tilbake med aapenbart rike folk innenfor doerene. Paa fotballaget jeg dro til Namanga med, er det stort sett bare rikfolk. Og siden de er fotballspillere er de jo ikke late, saa myten om negroid latskap kan avvises - nok en gang!

Den glade middelklasse
Saa har vi middelklassen, og da kommer vi nok til opphavet av denne smaatt rasistiske myten. Naar man ser folk med helt ok arbeid, som igjen betyr fast inntekt, kan man observere en helt utrolig mangel paa alt som kan kalles normal arbeidsmoral. Resepsjonister, butikkmedarbeidere, sekretaerer, farmasoyter - alle har samme ulidelig trege arbeidstempo. For aa ta et eksempel. En kollega av meg var med en jente paa sykehuset, en relativt stor hudoperasjon skulle utfoeres (olje+hud+flamme = daarlig mix), noe som i og for seg jo gikk bra. Helt til legene gikk tom for narkose og jenten vaaknet. Smertene var selvsagt grasale, og mange leger traadde villig til for aa holde den krakilske jenten i ro. Mens dette utspant seg fikk en av sykesoestrene i oppgave aa finne mer narkose (det heter vel strengt tatt ikke narkose, men i mangel av bedre ord for oyeblikket faar det duge), og med den erketypiske 'african walk' slepte damen seg bort til medisinskapet, tok saaaakte frem noen miksturer. Og etter ti minutter, og ny verdensrekord i tregt arbeid, kunne omsider den skrikende pasienten returnere til narkosen. Hurra!

Jeg kunne kommet med en endeloes rekke eksempler paa ulidelig treg service, men jeg haaper ovenstaaende eksempel gir en viss pekepinn. Kort sagt kan man oppsummere med at 90% av alle ansatte i service-yrker ville faatt fyken paa enhver norsk arbeidsplass allerede foer foerste lunsjpause! Og jeg takker alt jeg vet av guder for at jeg ikke er doemt til aa bo i et saa ulidelig tregt land resten av mine levedager.

PS! Dette innlegget ble paa ingen maate skrevet i affekt av at det tok intet mindre enn 5 timer aa ta en blodprove og ett roentgenbilde ved et av landets, paastaatt, beste sykehus i dag.
PPS! Jeg er alltid mottagelig for oppdatering paa vaar alles favorittserie, Hotel Caesar.
PPPS! Om min kjaere mor, eventuelt min like kjaere far, leser dette - sjekk mailen jeg sendte og send mer penger.

Frustrert hilsen
Moshifareren