Ting jeg liker med Moshi - del1

Ok, jeg har vaert lat naar det kommer til oppdateringer i det siste, men som dere vet jobber og sliter jeg med brutale arbeidsmengder, saa bloggingen har kommet i andre rekke. Uansett, det er paa tide med litt positivtet, glede og ros av dette landet som har huset unge herr Berg i snart to maaneder. For det er ikke til aa komme fra at det er mye bra her, innimellom alle svindelforsoek, hverdagsrasisme, lort, naer-doeden-opplevelser osv.

-Transport
Transport er kjedelig i Norge. Det koster en formue aa komme seg fra A til B (her tar jeg bussen til Arusha for rundt 10NOK, en tur som er cirka like lang som Meldal-Trondheim), og alt fokus paa trafikksikkerhet og komfort gjoer det hele til en soevndyssende opplevelse. Her er det andre boller! Hvor enn man gaar er det lekende lett aa skaffe seg skyss. Det helt aapenbare er jo de uendelig mange taxiene med sjaafoerer som hopper rundt deg som vaarkaate kaniner i haap om at du skal velge akkurat deres taxi. Trillstart, eventuelt at du som passasjer maa dytte bilen i gang, er ikke uvanlig, og interioeret er faktisk mer slitent aa moekkete enn i vaar kjaere MF 135 hjemme paa Re. Haken med taxier er prisen, sammenlignet med mye annet er det kostbare, og et faatall av sjaafoerene kan engelsk, saa aa finne veien hjem etter et par kalde voksenbrus kan vaere litt vanskelig.

Jeg har tidligere skrevet om daladalaer, og jeg maa si jeg liker disse farkostene. Lite er mer intimt, og stinkende, enn 30 svette mennesker presset inn i en Hiace. Enda koseligere blir det naar enkelte passasjerer skal ha med seg hele kuhoder/grisehoder inne i bilen. En ting er sikkert, en daladalatur er alltid spennende, farten er hoy og prisen er lav.

Et siste punkt som boer nevnes er alle tilfeldige forbipasserende som man kan faa skyss med. Paa planet til en pick-up, bagasjebrettet paa en sykkel eller paa lasset til en lastebil. Alltid like spennende, og de fleste sier ja til aa plukke opp tilfeldige hvitinger som reker etter veiene. Naar man legger til at de fleste tanzanianske sjaafoerer har kjoereferdigheter paa lik linje med min, etterhvert noe skrullete, bestemor, gir det det hele et ekstra spenningsmoment.

Nok for i dag. Til helgen er det Oktoberfest (jepp, vi har oktoberfest i november), med bratwurst, pils og uendelig mengder nitrist tysk ompaompa, som forhaapenligvis kan forsyne meg med nye roeverhistorier.

Hei sveis!
<3

Tanzanianere

Inn og ut er like trangt, att og fram er like langt- mener en viss Peer sa noe slikt. Grunnen til at jeg starter dagens innlegg er i all hovedsak for aa briefe at jeg kan et sitat, men ogsaa litt for aa poengtere at jeg har kommet halvveis i oppholdet. I skrivende stung gjoer jeg unna min femtifoerste dag av i alt hundre. Saa, det er paa tide med noe oppsummerende, og siden jeg befinner meg i en kultur som er fjern og fremmed for nordmenn flest, tenkte jeg aa skrive en snutt om hvordan jeg, som en landsens meldaling, opplever tanzanianere.

Barn
Barn er som barn flest, urolige, dels uhoeflige og veldig tillitsfulle. Det litt spesielle er at, i det minste de barnene jeg menger meg med, er utrolig glade i kos. Dette kommer av ymse grunner. For det foerste er det den helt aapenbare grunnen, den radikale forskjellen i pigmentsammensetningen. De er veldig fascinert av hvit hud (jeg holder fortsatt paa mitt ariske utseende, brun blir jeg iallefall ikke), og hvorenn man gaar kan man hoere MZUNGU etter seg. For det andre har vi hvite mannfolk haar paa armer og bein, noe vaare negroide broedre faktisk ikke har. Morsomt for barn, ikke fullt saa morsomt for meg som blir lugget og nappet i ett sett. Og sist, men ikke minst, jeg har ikke kroellet haar, i hvert fall ikke i samme grad som lokalbefolkningen her, og barn elsker aa stryke/klappe/flette glatt haar.

De "hjelpsomme"
Uansett hvilket afrikansk (alle u-land vil jeg tro) land du drar til vil du moete tilsynelatende hjelpsomme folk. "Hello my friend. How are you? Im an artist, and u can get incredible shitty art for mzungu price!" Veldig slitsomt naar man til enhver tid har en av disse toelperne etter seg. Men, det skal sies, det finnes enkelte som faktisk er hyggelige, dog ikke paalitelige. Som en lokal pastor sa til meg her en dag, "Stol aldri paa en afrikaner naar det er penger inne i bildet, ALDRI!".

De ekstremt religioese
Det er ikke noe nytt at religion er veldig viktig, men noen ganger gaar det over stokk og stein. Som fyren som virkelig ville bli doktor, men han maatte faa beskjed fra Gud foer han kunne starte paa utdanningen. Eller vaar alles favorittpastor ute ved Newlands som tok nyheten om at vi trekker oss ut med fatning. "Jeg takker Gud for at dere kom, og skal be om at det kommer noen nye", saa enkelt alt er naar man bare kan be i stedet for aa proeve aa gjoere en jobb for aa hjelpe de 70 barnene som han faktisk er ansvarlig for. Religion er i mange tilfeller en fin ting, men enkelte ganger blir det hele utrolig latterlig.

Albinoer
Albinoer er noe man aldri tenker over hjemme i Norge. Naa har jeg ikke tall foran meg om hvor stor andel av befolkningen som faktisk er albinoer i Norge, men jeg gaar utifra at grunnen til at vi aldri ser dem er at de kan gli inn i mengden. Her er det andre boller, for aa si det mildt. Du kan spotte en albino paa mils avstand der de kommer med hvit/rosa hud, negroide trekk og gult haar. Ikke er de veldig populaere heller, de stakkars albinoene. Faktisk er det et stort problem at de blir drept av heksedoktorer, og kroppsdelene deres blir brukt som lykkeamuletter for forretningsfolk (grunnen til at den tanzanianske oekonomien ikke er direkte straalende?). Saa, alle norske albinoer, vaer glad dere bor i et land fult av bleke nordboere!

Det var en kjapp gjennomgang av noen av de mest typiske grupperingene her nede, spoersmaal og tilbakemeldinger legges inn i kommentarfeltet som alltid.

PS! Jeg oensker meg en billett til ACDC
PPS! Har du noe spesielt du vil jeg skal skrive om, rop ut!

\m/

Gutta paa tur!

I disse dager er det utrolig populaert aa dra til spanias solkyst, og da spesielt idylliske La Manga. Selv tok jeg til takke med navnebror Namanga, og dro med Moshi Veteran's Sport Club i gaar (tirsdag).

Foerst kan jeg ta en liten introduksjon av laget. Moshi Veteran's er en gjeng aldrende gubber, stort sett veldig, og da mener jeg veldig, velstaaende menn som samles en gang i uken for aa spille fotball samt konsumere uante mengder alkoholholdig drikke. Jeg ble introdusert til klubben via Dennis, som altsaa er en av to sjefer i Path To Africa (organisasjonen jeg jobber for), og etter bare to treninger ble jeg altsaa invitert med paa kamp.

Turen gikk til Namanga (som vanlig forventer jeg at dere sitter med atlaset foran dere, men for sikkerhets skyld kan vi ta en kjapp briefing), en liten ubetydelig by som ligger paa grensen til Kenya. Det som var noe spesielt med denne kampen var at den ble spilt paa Nyerere Day, dagen da landsfader Julius Nyerere doede. En stor dag, som jeg tror, kan sammenlignes med vaar 17.mai (uten all toggaaingen). Saa kampen mellom Moshi og Namanga var tydeligvis dagens hoydepunkt i feiringen. En helt latterlig mengde tilskuere moette opp for aa se fotball paa saerdeles lavt nivaa. Jeg overdriver ikke naar jeg anslaar tilskuertallet til tett opp mot 1000 mennesker. Med tanke paa at jeg var eneste mzungu paa banen (hadde riktignok en kollega blant tilskuerne) fikk jeg stoerre oppmerksomhet enn noen gang foer. Rapporter fra sidelinjen sier at det var ville tilstander hver gang jeg var naer ballen, spesielt fra de kvinnelige grupperingene av tilskuerne.

Baneforholdene er et kapittel for seg selv. Jeg har aldri i mitt snart 22 aar lange liv sett lignende tilstander. Det skal sies at den ene langsiden av banen var ok. Relativt flat med bare litt grus hist og pist (det var ikke antydning til vegetasjon noen steder). Mens motsatt langside var humpete, man kjente virkelig at man loep i motbakke/unnabakke, og underlaget var ikke sand, ikke grus, men pukkstein! Ikke ideelt for en finslepen teknikker fra nord med andre ord.

Kampen var ikke det helt store. Jeg startet som nummer 11 (de bruker nummer i stedet for posisjoner, 11 er altsaa venstre ytreloeper, en posisjon jeg paa ingen maate har kvalifikasjoner til aa beherske), og imponerte neppe noen som helst. Namanga ga blaffen i lovnadene om aa stille med veteranlag, og ryktene sier at de faktisk hadde med to stykker som spiller paa nest hoyeste nivaa i Tanzania. Vi ble overhovlet, og tapte til slutt 5-1. Og, for de av dere som mener det skjer mye rart i norsk 5.div, dere skulle sett denne kampen. Det virket som den mest naturlige ting i verden at kampen maatte stoppes fordi en (blind eller muligens fortullet) masaai-veteran labbet rundt midt paa banen. Og ingen saa mye som tenkte paa det som snodig naar keeper sender et utspill fra maal til corner (foroevrig den verste sleiven jeg har sett noensinne). Folkelivet var upaaklagelig, og det var virkelig en opplevelse aa spille for saa mange tilskuere, paa tross av at vi ble 'sendt hjem i stor skam' (sitat tilskuer som snakket med meg etter kampen).

Bussturen med laget var som bussturer med fotballag flest. Stort konsum av pils/konyagi, roping etter tilfeldige lekkerbiskener som reket etter veien og mye tullprat. En forskjell er det dog. Hjemme starter man pilsingen paa vei hjem, er man virkelig vill tar man seg kanskje en kald brun i dusjen. Vel, her starter man pilsingen allerede foer man setter seg i bussen paa vei TIL kampen (noe som kanskje forklarer den triste forestillingen vi stod for).

Alle gutter har en gang droemt om aa spille profesjonelt i utlandet, vel, naa har jeg i det minste proevd aa spille amatoer i utlandet, og det ga mersmak!

Sliten hilsen fra Moshi <3

Adios Newlands

Jeg har tidligere skrevet om barnehjemmet i den lille landsbyen Newlands (Mvuleni som den kalles av lokale), hvor jeg altsaa har jobbet saa langt. Men, som vanlig er det en slange i Eden, nemlig en rablende gal pastor som ikke bryr seg det doyt om barnene (noe selvmotsigende at landsbyens spirituelle leder ikke bryr seg om sine nester?), saa vi har naa startet en litt spesiell operasjon. Nemlig aa stenge barnehjemmet!

Grunnen er komplisert og noe jeg kunne skrevet en lengre avhandling om, men kort oppsummert kan vi si at pastoren i New Pentecostal Church i Newland er en stor hestk** som nekter oss aa gjoere jobben vaar. Barnehjemmet er ikke godkjent etter tanzaniansk standard, og vaare forsoek paa forbedring blir elegant blokkert av idioten. Vi jobber derfor tett med diverse lokale sosialarbeidere med aa utarbeide en kriseplan. Vi maa finne nye hjem for over 70 barn foer barnehjemmet stenges, med andre ord en ganske stor jobb. Det kartlegges, as we speak, hvem som har slektninger aa gaa til. Og det jobbes iherdig med aa etablere kontakt med andre barnehjem rundt omkring som kan ta i mot nye barn.

For min egen del betyr det at jeg maa finne meg et nytt prosjekt aa jobbe med, hva det blir er enda usikkert, men godt mulig det blir noe praktisk. Jeg er jo kjent som en utrolig nevenyttig herremann, saa satser paa husbygging eller noe i den dur. Kommer tilbake med updates!

Ellers har vi 25-30 grader og sol hver eneste dag (small-talk om vaeret er ikke helt det samme her som hjemme), mens jeg haaper dere gjoer unna alt drittvaeret naa foer jeg kommer hjem.

PS! updates paa Hotel Caesaer er svaert oenskelig!
PPS! likesaa om elg/fugl-jakt
PPPS! alt annet som mer eller mindre er av interesse kan ogsaa legges inn i kommentarfeltet

Ymse bilder

Folket forlanger bilder, saa her kommer et par smakebiter. Kanskje tar jeg meg god tid en dag og laster opp et album paa Facebook, men neppe med det foerste.



1: meg og Yussuf, masaien som var med og jaktet paa tjuvpakk.
1: meg og Dani, en av de ikke-foreldrelose ved barnehjemmet.
3: noen av kidsa.
4: ett av to klasserom, spartansk, men funksjonelt.

Vakre Wilhelmstal

Jeg har altsaa hatt fri denne uken, og turen gikk dermed til Lushoto, eller Wilhelmstal som tyskerne kalte denne fjellbyen den gang Tanganyiaka var tysk koloni. Byen ligger paa rundt 1400moh og er kjent for et, i tanzaniansk maalestokk, svalt klima og frodig natur. Det snodige er at det ikke finnes bekker og sjoer, men likevel er det veldig frodig (dette paa tross av at jeg visiterte byen paa det torreste tidspunktet i aaret). Etter den tidligere omtalte bussturen var det godt aa kunne strekke paa beina dagen etter. Sammen med guiden Samueli vandret jeg rundt i den lushotoske fjellheimen i 6-7 timer.

Forste maal var Magamba Rainforest. Ikke noe mye aa skrive hjem om. For la oss vaere aerlige, gronne sommerfugler er ikke stas nok til at de blir nevnt naar jeg en gang skal skrive ned mine memoarer. Var dog koslig naar vi hoerte rasling fra apekatter fra alle kanter, og vi fikk da sett noen faa ogsaa. Men alt i alt, regnskogen var bare en tett skog, og ikke noe mer enn det.





Deretter tok vi oss til toppen av Magamba Peak, 1850 moh. Det som er saa fascinerende med fjellene her omkring er at det er saa frodig. Selv toppene paa godt over 2000 meter er skogkledde! Magamba er bare en mindre topp i inngangen til Usumbara-fjellkjeden, men den ga oss panoramautsikt over Lushoto og omegn (bildet.)




Deretter gikk turen til Irente Viewpoint. Irente er navnet paa en stor gaard som tyskerne opprettet paa sent 1800-tall. Og det er godt forstaaelig at utsiktspunktet var et populaert turmaal. Man kan staa paa et klippeutspring som svever 3-400 meter over masai-slettene nedenfor, og paa klarvaersdager (som da jeg var der) foeles det som man kan se hele Tanzania.


Fin tur, og om du av en eller annen snodig grunn skulle forville deg til Lushoto MAA du faa med deg Irente Viewpoint. Jeg skulle gjerne testet ut den fordige fjellnaturen bedre, men ble syk etter bare en dag og tok bussen hjem neste morgen. Denne gang kom jeg meg paa riktig buss (snilefiskene her i Moshi dyttet meg inn paa feil buss), saa hjemturen ble faktisk nesten behagelig.

Snørrete hilsen Arne