Takk og hei

Vel, natt til onsdag, naermere bestemt klokken 04.00, forlater jeg Hostel Hoff. Turen gaar til Kilimanjaro International Airport hvor flyet til Nairobi, etter planen, letter klokken 06.00. Droyt tre maaneder med sol, varme og billig pils er forbi, og hjemme venter fullblods vinter og tidenes forkjoelesle vil jeg tro.

Saa, hvordan har denne turen til svarteste Afrika paavirket unge herr Berg? Kommer jeg tilbake? Vil jeg jobbe for veldedige organisasjoner i Norge?
Vel, jeg vil definitivt komme tilbake. Jeg har fortsatt til gode og labbe opp Kili, og jeg er ogsaa svaert saa lysten paa aa besoeke Zanzibar. Naar det kommer til jobbing for veldedige organsisasjoner. Hvem vet. For det foerste kan det jo skape enkelte problemer at jeg ikke har noen utdanning, men utover det KAN det vaere aktuelt. Jeg maa nok faa denne turen paa litt avstand foerst, saa faar man se. Men, jeg har virkelig likt aa jobbe med barn, og en jobb med barn/ungdom som paa et eller annet hvis har et eller annet problem er i aller hoyeste grad aktuelt, dog kommer samme utdanningsproblem her naturligvis.

Naar det kommer til mer aapenbare ringvirkninger fra turen kan det nevnes at jeg er like blek som alle dere der hjemme, saa dere trenger ikke sloese med brunkremen foer julefotografiene skal taes. Jeg har blitt en svoren supporter av masaiene, og har derfor gaatt til anskaffelse av komplett masai-kostyme. Som en ren bonus har jeg ogsaa faatt tildelt et eget masainavn, Labolo, som betyr noe saant som 'sterk mann/kriger' (jeg mistenker dette for aa vaere masaisk ironi). Rent spraakmessig har jeg hatt voldsom fremgang i engelsk, og jeg har ogsaa bygd meg opp et helt vanvittig vokabular paa kiswahili, og naermer meg hundre ord med stormskritt.

Jeg vil garantert savne Moshi, masaiene, Hostel Hoff, varmen, musikken, festene osv osv osv.
Takk for at du har lest skriveriene mine!

Hei og hopp, vi sees over en pils i julen:)

100 dager i Tanzania

Paa tide med stilskifte i skrivingen. Faar neppe noen nobelpris for dette, men haaper det faller nogenlunde i smak.

100 dager i Tanzania

Lang, lang reise er snart forbi
jaggu har det tatt litt tid
hundre dager, og hundre netter
sett deg ned, lytt godt etter

I september en ung norsk herremann
dro hele veien til Nyereres land
for aa arbeide foruten penger
her, du skjoenner, litt gratis hjelp de trenger

Innlosjer paa et irsk hostel
noe slitent, men greit nok likevel
bodde sammen med amerikanere og engelskmenn
en svenske kom ogsaa, smaatt om senn

I starten, engelsk var litt leit
men omsider saa gaar det greit
kiswahili er det verre med
nei, nisse-engelsk faar holdet det

Arbeidet forgikk ved Newlands barnehjem
mangt et barn som trengte klem
lange spaserturer til fotballkamp
inviterte med oss lokal ramp

Desverre har alle ting en ende
gudene vet hva som naa vil hende
arbeidet ved Newlands var gode tider
naa er det, tragisk nok, barna som lider

La oss ta for oss gladere saker
Oel for eksempel, skal si det smaker
ti norske kroner for en Safari Lager
smaker er frisk, ganen ei klager

La Liga er Moshis klubb nummer en
med blinkende neon, den er saa pen
pulserende rytmer, dans og sang
vi gir oss ikke foer soloppgang

Og de prostituerte, de er mange
sett deg ned, og du faar en i fanget
slapp av, jeg har ikke proevd denne siste utvei
det var bare ment som et tips til deg

Siste punkt i dette diktet
er safarituren jeg virkelig likte
tusenvis av gnu paa Serengetis sletter
noen dorske sebraer dilter etter

Horder av elefanter broyter seg frem
en gnu fortaeres av en loevefamilie paa fem
flodhestene plasker i gjoermete vann
vi faar seg geparder, en hunn og en hann

En kjoelig natt ved kraterets kant
solen kom stekende, kulden forsvant
vi kunne skimte et neshorn langt pokker i vold
og fikk se elefant paa skummelt naert hold

Naa er jeg snart ved turens ende
paa tide og nesen hjemover vende
takk for at du diktet mitt leste
jeg tror jeg fikk med meg det meste

Ting jeg faktisk vil savne

Selv om jeg har startet nedtellingen og ser frem til returreisen er det jo enkelte ting man vil savne. Det hadde jo vaert for ille om jeg skulle oppholde meg i et land i mer enn tre maaneder uten aa finne en eneste bra ting.

-Været
Selv om det er noe kjedelig naar man pusher 30 grader og solen steiker hver eneste dag, vet jeg veldig godt at jeg kommer til aa lengte etter varmen naar jeg hutrer meg ut i 20 minusgrader i loepet av vinteren. En annen ting, som foerst og fremst er kjedelig, men som ogsaa gir en viss trygghet, er forutsigbarheten. I Norge kan man jo gaa fra sommer til snoefokk paa et par dager. Her er det sol, og rundt 30 grader, stort sett hver dag.

-Prisnivaaet
Hvorenn man beveger seg i verden er man noedt til aa bruke penger. I Norge har vi noen av verdens hoyeste priser, fordi vi er saa helt ufattelig rike (hoerer dere alle studenter?). Her i Tanzania derimot, er folk fattige, veldig fattige, derfor er ogsaa prisnivaaet relativt hyggelig sett med norske oyne. Dog, om man sammenligner loennsnivaa og priser mellom her og hjemme, er det ingen tvil om at det er utrolig dyrt med vestlige vaner i dette landet. Uansett, aa spise seg god og mett paa en kurant restaurant for under 50-lappen (dette inkluderer selvfoelgelig oel til maten), er ikke aa forakte. Og her om dagen var jeg paa en lokal bule og koste meg med et par kalde brune. Tre pils og taxi tur/retur, prisen kom paa rundt 30-40nok. Dog skal det nevnes at jeg langtifra kommer til aa savne all prutejobbingen som maa gjoeres for aa komme ned paa dette hyggelige prisnivaaet.

-Kollektivtilbudet
Ok, en Hiace med droyt 30 personer er slettes ikke behagelig. Ei heller de nedslitte taxiene som putrer rundt. Men, komforten blir fort glemt naar prisen er en broekdel av hva den er i Norge. Buss til Arusha (vanlig buss med eget sete, dog noe daarlig med beinplass), som tilsvarer en busstur fra Meldal til Trondheim, koster mindre enn 15nok. Prisen er en ting, tilgangen er kanskje det stoerste plusset. Naar man vaser ut fra utestedene i Trondheim i de sene nattetimer er det kul umulig aa finne taxi. Man ender som oftest opp med aa rave rundt i gatene til man finner en snill pakistaner som kan kjoere en hjem for en hundrelapp. Her derimot, blir man naermest overfalt av taxikjoere saa fort man viser seg utenfor doerene. Om dagene skrangler det et uendelig antall daladalaer rundt om i gatene, og skulle man vaere veldig uheldig og ikke finne noen offisiell kollektivtransport finnes det alltids alternativer. Jeg har flere ganger sittet paa fullastede lastebiler. Og en ting er snickers og twist, lite er mer spennende enn aa sitte paa en vinglete boette, som naturligvis inneholder raatten fisk, paa toppen av et ustoedig sandlass i naer 80km/t paa humpete veier!

Jeg kunne skrevet en lengre avhandling over ting jeg vil savne, men dette faar vaere nok for i dag. Ellers savner jeg naturligvis enkelte av folkene jeg har bodd sammen med de siste tre maanedene, men de stikker fra hostellet en etter en, saa gradvisheten (er dette et reelt ord?) gjoer det enklere.

PS! At jeg skal trene meldals juniorlag neste sesong kan adderes til forrige blogginnlegg
PPS! Siste arbeidsdag paa loerdag, saa blir det bare slacking siste uken
PPPS! Jeg kommer naturligvis til aa savne La Liga

Hei og hopp

Ting jeg gleder meg til naar jeg kommer hjem

Heisann heisann hoppsann

17 dager igjen og jeg har startet nedtellingen. Jobbings uken her, saa har jeg bestemt at de siste ti dagene skal brukes 100% paa meg selv. Rekreasjon, soling osv. Jeg er jo fortsatt hvit som nysnoe, saa jeg har virkelig en jobb aa gjoere ved bassengkanten. Og, for aa vaere aerlig, jeg begynner aa bli klar for hjemreise, og da er det jo kjekt aa tenke paa hva i all verden jeg skal finne paa naar jeg kommer hjem til moderlandet. Foerst av alt forventer jeg at min faste skismoerer har preparert et par ski, slik at jeg kan ta meg en beroligende tur i IL Nors lysloype. Deretter skal det spises grovbroed med et godt glass kald melk til. Forhaapentligvis disker moderen opp med en god middag, kjoettkaker med god norsk potet hadde vaert fint.

I de paafoelgende dager skal det bli godt med en rekke iskalde Dahls, ikke at det er noe radikalt galt med Safari Lager, men Dahls er naa en gang Dahls. Allerede er en guttetur planlagt til Stokkseatra, ogsaa kjent som verdens kaldeste saeter strategisk plassert paa verdens kaldeste plass, hvor jeg omsider skal faa snakke hoyt og brautende paa vakker meldalsdialekt (om jeg enda husker den dialekten).

Saa, paa loerdag skal jeg se at Meldal HK igjen tar en hjemmeseier i Meldalshallen. Det ryktes hele veien til Moshi at de har hatt en tung start paa sesongen, men det snur nok 13.desember. Moet opp!

Mer generelle ting jeg gleder meg til er et skiftende klima. Jeg skal ikke klage paa 30 varmegrader hver dag, men det blir litt kjedelig i lengden, samt at det ruinerer min saart trengte nattesoevn. Aa kunne snakke morsmaalet er selvfoelgelig ogsaa en ting som blir godt, selv om engelsken gaar stadig bedre. At jeg slipper aa snakke med enhver person jeg treffer paa gaten (dette er om jeg tar turen inn til Trondheim i og med at tradisjonelle gater er et fremmedord i Meldal), skal ogsaa bli en sann befrielse. Etter 3,5 maaned skal det ogsaa bli godt aa slippe MZUNGU ropt etter meg hvorenn jeg vender nesen. Og for ikke aa snakke om alle som vil selge alskens skrap til 'special price for you my friend'.

Det faar vaere nok klaging for i dag, saa skal jeg komme sterkt tilbake med et positivt innlegg om ting jeg faktisk vil savne ved Moshi/Tanzania i loepet av noen dager.

fred ut
Arne Berg
direkte fra Moshi, Tanzania

Safari

Omsider fikk jeg sullet meg til aa faa gjort unna det som i etterkant fortoner seg som turens store hoydepunkt, nemlig safari i de verdensberoemte parkene man finner i Tanzania. Med meg paa turen hadde jeg hostelveteranene Charlotte og Amy, pluss foerstnevntes kjaereste og sistnevntes venn, alle engelske. Vi dro med Kessy Brothers paa en firedagers standard safari, med parkene Lake Manyara, Serengeti og Ngorongoro. Vi fikk sett elegante elefanter, stripete sebraer, brautende bavianer, loepende loever, feite flodhester og mye mye mer..

Dag1 - Lake Manyara
Turen startet relativt rolig med den mindre kjente Manyarasjoen. Liten park, men veldig rikt dyreliv. Mest kjent for voldsomme mengder flamingoer, som foroevrig glitret med sitt fravaer naar vi var der, aper og andre smaadyr. Som sagt veldig liten park, saa man fikk litt dyrehage-foelelse av aa kjoere rundt der. Naar det var dyr naerme veien var det tendenser til trafikkork pga alle safarituristene som skulle ta det perfekte bildet. Uansett fikk vi noen veldig fine naerstudier av elefanter, giraffer og sebraer, hvorav elefantene var min favoritt.

Dag 2 og 3 - Serengeti
Videre dro vi til den mest beroemte av parkene i Tanzania, nemlig Serengeti. Parken som folk flest har sett enten gjennom 'Loevenes konge' eller X antall naturdokumentarer paa fjernsynet. Ved hjelp av en veldig dyktig guide fikk vi sett stort sett det som er aa se av dyr. En noe illegal manoever (det er ulovlig aa kjoere utenfor veiene) kom vi utrolig naerme fire loever som inntok en delikat gnu-frokost, mens en flokk hyener lusket rundt i ventet taalmodig paa restene. Vi kom ogsaa veldig veldig naer et par geparder som lusket rundt i buskene. Desverre fikk vi ikke se dem loepe i full fart, men de er uansett blant de mest elegante dyrene man kan finne. Ogsaa i Serengeti hadde vi naerkontakt med en elefantflokk. Flodhester var det ogsaa mye av, dog er nok de noe av de kjedeligste man kan se paa. Du vet du er et kjedelig dyr naar det mest interessant du kan gjoere er aa aapne munnen paa vidt gap...
Og, selv om det var noe guffent og kaldt aa staa opp i 5-tiden var det saa absolutt verdt det naar vi fikk sett soloppgangen over de endeloese serengetislettene, et syn som virkelig anbefales om du en eller annen gang skulle befinne deg i Tanzania!

Dag 4 - Ngorongoro
Siste dag besoekte vi et av verdens stoerste vulkankrater. Med sine 20x20km svaert varierte natur er Ngorongoro en klassiker blant turister. Den hoyeste konsentrasjonen av rovdyr i hele Tanzania, og i tillegg store flokker med fredeligere dyr gjoer krateret til en helt spesiell opplevelse. Dog, vi hadde sett det meste som var aa se i Serengeti, saa for meg var det foerst og fremst utsikten og naturen som fascinerte her. Ord er ikke i naerheten av aa beskrive utsikten vi hadde fra kraterkanten, men bilder kommer, naar jeg faar dratt meg hjem til et sivilisert land med sivilisert baandbredde. Det mest spektakulaere synet var nok naar vi pakket sammen teltene vaare den siste dagen. Og en elefant labbet inn paa campingplassen, drakk av vanntankene og vagget rolig bort fra oss. En elefant er STOR naar den er knapt fem meter unna!

Etter fire dager med campingliv, bilkjoering paa tidvis veldig humpete veier og mange mange dyrebilder var det godt aa komme tilbake til gode gamle Moshi igjen. Men, faar jeg muligheten sier jeg ikke nei takk til safari ved en senere anledning!

PS! Fortsett med snoedybdeoppdateringer
PPS! Bare 18 dager igjen til avreise, tiden gaar fort!
PPPS! Moder/fader, sjekk mail
PPPPS! Kyss og klemz til alle som leser, love ya

\m/
A.B

Spraak

Kommunikasjon, og da foerst og fremst oral kommunikasjon, er selve grunnmuren i etthvert samfunn og enhver jobbsammenheng. Hvordan gaar det saa naar man plasserer en nordmann, med ikke direkte imponerende engelsk, i et fremmed miljoe?
Foerst av alt, tanzanianere flest snakker ikke engelsk, paa tross av at det faktisk er offisielt spraak i landet. Mindre enn to, av landets droyt 40, millioner innbyggere snakker flytende engelsk. Det kan legges til at listen for aa snakke 'flytende engelsk' er betydelig lavere enn i f.eks Norge.

For min egen del har dette foert til mindre komplikasjoner. Ved Hostel Hoff er det stort sett bare engelskspraaklige gjester. Vi har en svenske og et par isralitter, men all prat foregaar paa engelsk. Dette begrenser naturligvis min snakkesalighet, som i normale norske tilstander til tider er ganske droy. Men det er i grunn greit aa gaa rundt som den stille, rolige nordmannen.. Og, det kan legges til, at jeg har faatt veldig mye skryt for engelsken (riktignok ikke de foerste ukene, men ting har gaatt seg til etterhvert). Superlativer som great, very good, amazing og fluent(!) dukker opp med jevne mellomrom. Ja, det hadde dere nok ikke trodd! Engelsklaererne mine har tross alt vaert fra Nederland og Estland. Hasjisjroykerne i Nederland er ikke kjent for sin flytende engelsk, og vi vet alle hvordan engelskkompetansen er i Ost-Europa...

Naar det kommer til arbeidssituasjoner blir det raskt verre. Vi jobber jo i i mer rurale stroek, og her er det svaert faa som snakker engelsk. Ved f.eks Newland har vi for tiden en person som snakker engelsk, og det er langtifra flytende. I andre landsbyer hvor enkelte av mine kollegaer jobber er det helt avhengige av tolker, siden skoler er et sjeldent syn og engelskspraaklige lokale er enda mer sjeldent. For aa si det slik, jeg kan mer kiswahili enn folk flest rundt om i landsbyene kan engelsk, og det er veldig langt unna aa vaere en kompliment.

Her om dagen var jeg ute ved TCC hvor vi har et byggeprosjekt paa gang. Jeg var sementblander for dagen og det meste av instruksjon foregikk ved hjelp av fingerspraak. Riktignok hadde vi en 'tolk', men hans engelsk, laert via Westlife-tekster, var noget begrenset. Mine empiriske erfaringer sier at simpelt arbeid er et universielt spraak, og man kommer langt med noen enkle gloser og fingerspraak. Naar det kommer til mer avanserte ting, som et uendelig tregt helsevesen, er veldig frustrerende naar man ikke har et felles spraak.

Til slutt, det skal bli uendelig godt aa komme hjem til et land hvor jeg kan snakke et sivilisert spraak!

Det var dagens korte innfoering i kommunikasjonsproblemene man kan oppleve i svartest... toerreste del av Afrika.

Over og ut tjolahoppsasann

Arne arbeidstaker

Det var en periode at unge herr Berg var "student", ikke akkurat en hardtarbeidende student, men rent offisielt var tilhoerte jeg altsaa den akademiske delen av befolkningen. Selvfoelgelig lot det seg ikke gjoere aa kombinere den harde studiesatsingen med jobb, og det var i den forbindelse herr Snoen kom opp med det hysterisk morsomme kallenavnet ''Arne arbeidslaus', et kallenavn som siden har hengt som en trist paaminnelse om en utsvevende periode. Men naa er det andre boller, fra naa kan jeg kalles 'Arne arbeidstaker'! Tross rykter om arbeidsloeshet (eller 'go with the flow'som vi kaller det her i Tanzania) og latskap paa andre siden av ekvator er tull og fjas fra ende til annen. Riktignok faller jeg ikke under kategorien arbeidsnarkoman, men ei heller arbeidslaus.

Saa, for aa ta ting fra starten. Vi trekker oss altsaa ut fra Newlands fra og med 1.desember. Vi var fire stykker som var der ute daglig, og jeg er 'last man standing'. Vi har to irer som har jobbet med et nytt prosjekt, TCC (forklaring kommer), og en australienserinne som jobber med aa omplassere ungene fra Newlands (ettersom det barnehjemmet kommer til aa bli ufattelig trist naar pengestroemmen plutselig stopper). Min oppgave oppi det hele er altsaa aa ta meg av de daglige tingene ved Newlands, noe som i korte trekk innebaerer i aa dra ut et par ganger i uken med penger, samt hilse paa barna og leke litt. I tillegg er jeg noedt til aa moete dem naar de drar til lege/sykehus (noe som er altfor ofte), hvor min eneste funksjon i grunn er aa betale. Utrooolig kjedelig, spesielt med tanke paa at de ikke snakker engelsk, og at jeg begynner aa foele temmelig kraftig ubehag hver gang helsesoesteren deres er i naerheten av meg.

TCC, Tanzanian Children Care, er en skole som ogsaa fungerer som barnehjem for rundt et dusin barn. Det flotte med dette senteret er at det er selvfinansierende, noe som gjoer at det ikke blir et evig pengesluk slik Newlands alltid har vaert. Grunnen til at vi gaar inn i TCC med stoette er foerst og fremst for aa hjelpe dem med aa utvide driften slik at de kan ta i mot noen av kidsa fra Newland. Samtidig skal vi hjelpe dem med aa faa en bedre struktur paa ledelsen, samt forbedre fasilitetene. Min oppgave blir nok i hovedsak aa bidra med mine handyman-ferdigheter ved byggingen av nytt hus etc. Her om dagen var jeg f.eks med aa la fundament for muren som skal omringe de nye husene. Ikke direkte morosamt, men jeg har i det minste noe aa ta meg til.

Det faar vaere nok jobbpjatt for denne gang. Neste gang kommer noe som, muligens, og forhaapentligvis, blir mer interessant.

PS! Regntiden har startet. Masse mygg, lort og dritt.
PPS! Gi meg loepende oppdateringer paa eventuell snoedybde.

hei og hopp
\m/

Lov og rett i Moshi by

Naar man setter seg ned og ser paa Dagsrevyen paa vaar kjaere statseide superkanal kan man faa inntrykk av at U-land stort sett bestaar av kriminelle. Krig, drap, kidnappinger er rene hverdagen kan det se ut som. Vel, som beboer i et av verdens fattigste land, foeler jeg det er min plikt aa drive folkeopplysning omkring dette temaet.

Naar man leser reiseguider for Tanzania kan man lese om lommetyver, kidnappere, livsfarlige trafikkanter og generelt sett svaert laber sikkerhet. Mine empiriske observasjoner er det motsatte. Ogsaa her, som hjemme, er det et veldig veldig stort flertall som foretrekker lov og orden. Tjuvpakk blir slaatt hardt ned paa, og kriminalitet er en skamfull maate aa livnaere seg paa. Spesielt masaiene er kjent som et stolt folkeslag som lever etter kardemommeloven, og det er kanskje derfor 95% av alle nattevakter her er masaier.

La oss ta et par eksempler. Her om dagen labbet jeg rundt i byen da jeg plutselig saa en ung herremann beinfly ut fra busstasjonen. Det mest sjokkerende var ikke at fyren faktisk loep (jeg har tidligere skrevet om hvor gudsjammerlig tregt alt er her), men at han hadde en boeling paa 30-40 menn bak seg. Enda mer sjokkert ble jeg naar en rekke av forfoelgerne plukket med seg nevestore steiner paa turen... Heldigvis(?) for fyren som stakk av ligger politistasjonen vegg-i-vegg med busstasjonen, saa han kunne gjemme seg der inne. Via min tolk fikk jeg opplyst at fyren hadde forsoekt (uten resultat) seg i den lite attraktive jobben lommetjuv. Dette ga spontane reaksjoner, og hadde ikke politistasjonen fungert som friplass, hadde sannsynligvis Moshi hatt en mindre innbygger etter denne episoden.

Dere husker kanskje Yussufu (behoerig nevnt i innlegget 'Heldiggrisen Berg paa nye eventyr'), sikkerhetsvakten ved hostellet jeg bor paa. Vel, det gaar en historie om at han har vaert med i slike boelinger, sammen med sine artsfrender blant masaiene, og jaktet kriminelle. Ifolge ham selv har han to liv paa samvittigheten (de spesielle masai-knivene er utrolig effektive vaapen). Hvorvidt det er en sannhet med modifikasjoner eller ei, vites ikke.

Saa, i et land hvor det korrupte politiet stort sett er opptatt med aa vise frem sine skarpladde AKer foran skjelvende ofre, tar altsaa den vanlige mann i gaten tak. Bra eller daarlig? Jaggu om jeg vet, men jeg vil tro det virker avskrekkende for de som eventuelt leker med tanken paa aa livnaere seg som kriminelle..

Det var dagens lille innfoering i tanzaniansk rett og orden. Tema du oensker tatt opp? Oppdateringer paa meldals rykteboers? Etc?

Hei og hopp

Negerlatskap

Helt siden den hvite mann kom til Afrika har man snakket om negerlatskap, riktignok er dette et ord som i dag maa brukes med storste forsiktighet i politisk korrekte kretser. Selv foeler jeg meg usedvanlig lite politisk korrekt i dag, og tenkte aa berette om mine empiriske oppdagelser naar det kommer til dette "vitenskapelige" feltet. I over to maaneder har jeg bodd, levd og jobbet sammen med alle slags samfunnslag. Fra de aller fattigste til rikfolk som ville vaert veldig velstaaende ogsaa i Norge, og gjennom disse erfaringene har man jo gjort seg opp noen meninger. Saa, i dag kjaere lesere, skal dere faa et lite innblikk i afrikansk arbeidsmoral.

Guttene paa gulvet
Med 'guttene paa gulvet' sikter jeg naturligvis til basisyrkene, den harde kjernen, ja kort sagt alt som reker gatelangs av fattigfolk. Som en liten digresjon kan det nevnes at jeg under min saerdeles korte karriere som dekkomlegger befant meg i denne grupperingen, rett og slett lort-arbeid, eller som man kan si, om man befinner seg langt fra alle hypersensitive anti-rasister, negerarbeid. Her bestaar slikt arbeid i morsomme ting som innkastere paa busser, avisselgere, ymse artister, gateselgere samt bondeyrket. Og en ting skal sies, disse jobber virkelig for de bittesmaa grunkene de tjener! De loeper gatelangs dagen lang og huker tak i folk, presser paa og gaar ikke av veien for noen elegant svindelforsoek i loepet av dagen. Paa tross av at de fleste gjoer alt de kan for aa utnytte naive utlendinger, som meg selv, har jeg virkelig respekt for jobbingen disse gjoer. Lange dager, usedvanlig kjipt arbeid og luseloenn. Guttene paa gulvet lider definitivt ikke av negerlatskap!

Eliten
Eliten er en snedig gruppe her nede. Du ser aldri at de jobber, men naar du labber rundt i de stoevete gatene ser du til enhver tid SUVer som freser frem og tilbake med aapenbart rike folk innenfor doerene. Paa fotballaget jeg dro til Namanga med, er det stort sett bare rikfolk. Og siden de er fotballspillere er de jo ikke late, saa myten om negroid latskap kan avvises - nok en gang!

Den glade middelklasse
Saa har vi middelklassen, og da kommer vi nok til opphavet av denne smaatt rasistiske myten. Naar man ser folk med helt ok arbeid, som igjen betyr fast inntekt, kan man observere en helt utrolig mangel paa alt som kan kalles normal arbeidsmoral. Resepsjonister, butikkmedarbeidere, sekretaerer, farmasoyter - alle har samme ulidelig trege arbeidstempo. For aa ta et eksempel. En kollega av meg var med en jente paa sykehuset, en relativt stor hudoperasjon skulle utfoeres (olje+hud+flamme = daarlig mix), noe som i og for seg jo gikk bra. Helt til legene gikk tom for narkose og jenten vaaknet. Smertene var selvsagt grasale, og mange leger traadde villig til for aa holde den krakilske jenten i ro. Mens dette utspant seg fikk en av sykesoestrene i oppgave aa finne mer narkose (det heter vel strengt tatt ikke narkose, men i mangel av bedre ord for oyeblikket faar det duge), og med den erketypiske 'african walk' slepte damen seg bort til medisinskapet, tok saaaakte frem noen miksturer. Og etter ti minutter, og ny verdensrekord i tregt arbeid, kunne omsider den skrikende pasienten returnere til narkosen. Hurra!

Jeg kunne kommet med en endeloes rekke eksempler paa ulidelig treg service, men jeg haaper ovenstaaende eksempel gir en viss pekepinn. Kort sagt kan man oppsummere med at 90% av alle ansatte i service-yrker ville faatt fyken paa enhver norsk arbeidsplass allerede foer foerste lunsjpause! Og jeg takker alt jeg vet av guder for at jeg ikke er doemt til aa bo i et saa ulidelig tregt land resten av mine levedager.

PS! Dette innlegget ble paa ingen maate skrevet i affekt av at det tok intet mindre enn 5 timer aa ta en blodprove og ett roentgenbilde ved et av landets, paastaatt, beste sykehus i dag.
PPS! Jeg er alltid mottagelig for oppdatering paa vaar alles favorittserie, Hotel Caesar.
PPPS! Om min kjaere mor, eventuelt min like kjaere far, leser dette - sjekk mailen jeg sendte og send mer penger.

Frustrert hilsen
Moshifareren

Ting jeg liker med Moshi - del1

Ok, jeg har vaert lat naar det kommer til oppdateringer i det siste, men som dere vet jobber og sliter jeg med brutale arbeidsmengder, saa bloggingen har kommet i andre rekke. Uansett, det er paa tide med litt positivtet, glede og ros av dette landet som har huset unge herr Berg i snart to maaneder. For det er ikke til aa komme fra at det er mye bra her, innimellom alle svindelforsoek, hverdagsrasisme, lort, naer-doeden-opplevelser osv.

-Transport
Transport er kjedelig i Norge. Det koster en formue aa komme seg fra A til B (her tar jeg bussen til Arusha for rundt 10NOK, en tur som er cirka like lang som Meldal-Trondheim), og alt fokus paa trafikksikkerhet og komfort gjoer det hele til en soevndyssende opplevelse. Her er det andre boller! Hvor enn man gaar er det lekende lett aa skaffe seg skyss. Det helt aapenbare er jo de uendelig mange taxiene med sjaafoerer som hopper rundt deg som vaarkaate kaniner i haap om at du skal velge akkurat deres taxi. Trillstart, eventuelt at du som passasjer maa dytte bilen i gang, er ikke uvanlig, og interioeret er faktisk mer slitent aa moekkete enn i vaar kjaere MF 135 hjemme paa Re. Haken med taxier er prisen, sammenlignet med mye annet er det kostbare, og et faatall av sjaafoerene kan engelsk, saa aa finne veien hjem etter et par kalde voksenbrus kan vaere litt vanskelig.

Jeg har tidligere skrevet om daladalaer, og jeg maa si jeg liker disse farkostene. Lite er mer intimt, og stinkende, enn 30 svette mennesker presset inn i en Hiace. Enda koseligere blir det naar enkelte passasjerer skal ha med seg hele kuhoder/grisehoder inne i bilen. En ting er sikkert, en daladalatur er alltid spennende, farten er hoy og prisen er lav.

Et siste punkt som boer nevnes er alle tilfeldige forbipasserende som man kan faa skyss med. Paa planet til en pick-up, bagasjebrettet paa en sykkel eller paa lasset til en lastebil. Alltid like spennende, og de fleste sier ja til aa plukke opp tilfeldige hvitinger som reker etter veiene. Naar man legger til at de fleste tanzanianske sjaafoerer har kjoereferdigheter paa lik linje med min, etterhvert noe skrullete, bestemor, gir det det hele et ekstra spenningsmoment.

Nok for i dag. Til helgen er det Oktoberfest (jepp, vi har oktoberfest i november), med bratwurst, pils og uendelig mengder nitrist tysk ompaompa, som forhaapenligvis kan forsyne meg med nye roeverhistorier.

Hei sveis!
<3

Tanzanianere

Inn og ut er like trangt, att og fram er like langt- mener en viss Peer sa noe slikt. Grunnen til at jeg starter dagens innlegg er i all hovedsak for aa briefe at jeg kan et sitat, men ogsaa litt for aa poengtere at jeg har kommet halvveis i oppholdet. I skrivende stung gjoer jeg unna min femtifoerste dag av i alt hundre. Saa, det er paa tide med noe oppsummerende, og siden jeg befinner meg i en kultur som er fjern og fremmed for nordmenn flest, tenkte jeg aa skrive en snutt om hvordan jeg, som en landsens meldaling, opplever tanzanianere.

Barn
Barn er som barn flest, urolige, dels uhoeflige og veldig tillitsfulle. Det litt spesielle er at, i det minste de barnene jeg menger meg med, er utrolig glade i kos. Dette kommer av ymse grunner. For det foerste er det den helt aapenbare grunnen, den radikale forskjellen i pigmentsammensetningen. De er veldig fascinert av hvit hud (jeg holder fortsatt paa mitt ariske utseende, brun blir jeg iallefall ikke), og hvorenn man gaar kan man hoere MZUNGU etter seg. For det andre har vi hvite mannfolk haar paa armer og bein, noe vaare negroide broedre faktisk ikke har. Morsomt for barn, ikke fullt saa morsomt for meg som blir lugget og nappet i ett sett. Og sist, men ikke minst, jeg har ikke kroellet haar, i hvert fall ikke i samme grad som lokalbefolkningen her, og barn elsker aa stryke/klappe/flette glatt haar.

De "hjelpsomme"
Uansett hvilket afrikansk (alle u-land vil jeg tro) land du drar til vil du moete tilsynelatende hjelpsomme folk. "Hello my friend. How are you? Im an artist, and u can get incredible shitty art for mzungu price!" Veldig slitsomt naar man til enhver tid har en av disse toelperne etter seg. Men, det skal sies, det finnes enkelte som faktisk er hyggelige, dog ikke paalitelige. Som en lokal pastor sa til meg her en dag, "Stol aldri paa en afrikaner naar det er penger inne i bildet, ALDRI!".

De ekstremt religioese
Det er ikke noe nytt at religion er veldig viktig, men noen ganger gaar det over stokk og stein. Som fyren som virkelig ville bli doktor, men han maatte faa beskjed fra Gud foer han kunne starte paa utdanningen. Eller vaar alles favorittpastor ute ved Newlands som tok nyheten om at vi trekker oss ut med fatning. "Jeg takker Gud for at dere kom, og skal be om at det kommer noen nye", saa enkelt alt er naar man bare kan be i stedet for aa proeve aa gjoere en jobb for aa hjelpe de 70 barnene som han faktisk er ansvarlig for. Religion er i mange tilfeller en fin ting, men enkelte ganger blir det hele utrolig latterlig.

Albinoer
Albinoer er noe man aldri tenker over hjemme i Norge. Naa har jeg ikke tall foran meg om hvor stor andel av befolkningen som faktisk er albinoer i Norge, men jeg gaar utifra at grunnen til at vi aldri ser dem er at de kan gli inn i mengden. Her er det andre boller, for aa si det mildt. Du kan spotte en albino paa mils avstand der de kommer med hvit/rosa hud, negroide trekk og gult haar. Ikke er de veldig populaere heller, de stakkars albinoene. Faktisk er det et stort problem at de blir drept av heksedoktorer, og kroppsdelene deres blir brukt som lykkeamuletter for forretningsfolk (grunnen til at den tanzanianske oekonomien ikke er direkte straalende?). Saa, alle norske albinoer, vaer glad dere bor i et land fult av bleke nordboere!

Det var en kjapp gjennomgang av noen av de mest typiske grupperingene her nede, spoersmaal og tilbakemeldinger legges inn i kommentarfeltet som alltid.

PS! Jeg oensker meg en billett til ACDC
PPS! Har du noe spesielt du vil jeg skal skrive om, rop ut!

\m/

Gutta paa tur!

I disse dager er det utrolig populaert aa dra til spanias solkyst, og da spesielt idylliske La Manga. Selv tok jeg til takke med navnebror Namanga, og dro med Moshi Veteran's Sport Club i gaar (tirsdag).

Foerst kan jeg ta en liten introduksjon av laget. Moshi Veteran's er en gjeng aldrende gubber, stort sett veldig, og da mener jeg veldig, velstaaende menn som samles en gang i uken for aa spille fotball samt konsumere uante mengder alkoholholdig drikke. Jeg ble introdusert til klubben via Dennis, som altsaa er en av to sjefer i Path To Africa (organisasjonen jeg jobber for), og etter bare to treninger ble jeg altsaa invitert med paa kamp.

Turen gikk til Namanga (som vanlig forventer jeg at dere sitter med atlaset foran dere, men for sikkerhets skyld kan vi ta en kjapp briefing), en liten ubetydelig by som ligger paa grensen til Kenya. Det som var noe spesielt med denne kampen var at den ble spilt paa Nyerere Day, dagen da landsfader Julius Nyerere doede. En stor dag, som jeg tror, kan sammenlignes med vaar 17.mai (uten all toggaaingen). Saa kampen mellom Moshi og Namanga var tydeligvis dagens hoydepunkt i feiringen. En helt latterlig mengde tilskuere moette opp for aa se fotball paa saerdeles lavt nivaa. Jeg overdriver ikke naar jeg anslaar tilskuertallet til tett opp mot 1000 mennesker. Med tanke paa at jeg var eneste mzungu paa banen (hadde riktignok en kollega blant tilskuerne) fikk jeg stoerre oppmerksomhet enn noen gang foer. Rapporter fra sidelinjen sier at det var ville tilstander hver gang jeg var naer ballen, spesielt fra de kvinnelige grupperingene av tilskuerne.

Baneforholdene er et kapittel for seg selv. Jeg har aldri i mitt snart 22 aar lange liv sett lignende tilstander. Det skal sies at den ene langsiden av banen var ok. Relativt flat med bare litt grus hist og pist (det var ikke antydning til vegetasjon noen steder). Mens motsatt langside var humpete, man kjente virkelig at man loep i motbakke/unnabakke, og underlaget var ikke sand, ikke grus, men pukkstein! Ikke ideelt for en finslepen teknikker fra nord med andre ord.

Kampen var ikke det helt store. Jeg startet som nummer 11 (de bruker nummer i stedet for posisjoner, 11 er altsaa venstre ytreloeper, en posisjon jeg paa ingen maate har kvalifikasjoner til aa beherske), og imponerte neppe noen som helst. Namanga ga blaffen i lovnadene om aa stille med veteranlag, og ryktene sier at de faktisk hadde med to stykker som spiller paa nest hoyeste nivaa i Tanzania. Vi ble overhovlet, og tapte til slutt 5-1. Og, for de av dere som mener det skjer mye rart i norsk 5.div, dere skulle sett denne kampen. Det virket som den mest naturlige ting i verden at kampen maatte stoppes fordi en (blind eller muligens fortullet) masaai-veteran labbet rundt midt paa banen. Og ingen saa mye som tenkte paa det som snodig naar keeper sender et utspill fra maal til corner (foroevrig den verste sleiven jeg har sett noensinne). Folkelivet var upaaklagelig, og det var virkelig en opplevelse aa spille for saa mange tilskuere, paa tross av at vi ble 'sendt hjem i stor skam' (sitat tilskuer som snakket med meg etter kampen).

Bussturen med laget var som bussturer med fotballag flest. Stort konsum av pils/konyagi, roping etter tilfeldige lekkerbiskener som reket etter veien og mye tullprat. En forskjell er det dog. Hjemme starter man pilsingen paa vei hjem, er man virkelig vill tar man seg kanskje en kald brun i dusjen. Vel, her starter man pilsingen allerede foer man setter seg i bussen paa vei TIL kampen (noe som kanskje forklarer den triste forestillingen vi stod for).

Alle gutter har en gang droemt om aa spille profesjonelt i utlandet, vel, naa har jeg i det minste proevd aa spille amatoer i utlandet, og det ga mersmak!

Sliten hilsen fra Moshi <3

Adios Newlands

Jeg har tidligere skrevet om barnehjemmet i den lille landsbyen Newlands (Mvuleni som den kalles av lokale), hvor jeg altsaa har jobbet saa langt. Men, som vanlig er det en slange i Eden, nemlig en rablende gal pastor som ikke bryr seg det doyt om barnene (noe selvmotsigende at landsbyens spirituelle leder ikke bryr seg om sine nester?), saa vi har naa startet en litt spesiell operasjon. Nemlig aa stenge barnehjemmet!

Grunnen er komplisert og noe jeg kunne skrevet en lengre avhandling om, men kort oppsummert kan vi si at pastoren i New Pentecostal Church i Newland er en stor hestk** som nekter oss aa gjoere jobben vaar. Barnehjemmet er ikke godkjent etter tanzaniansk standard, og vaare forsoek paa forbedring blir elegant blokkert av idioten. Vi jobber derfor tett med diverse lokale sosialarbeidere med aa utarbeide en kriseplan. Vi maa finne nye hjem for over 70 barn foer barnehjemmet stenges, med andre ord en ganske stor jobb. Det kartlegges, as we speak, hvem som har slektninger aa gaa til. Og det jobbes iherdig med aa etablere kontakt med andre barnehjem rundt omkring som kan ta i mot nye barn.

For min egen del betyr det at jeg maa finne meg et nytt prosjekt aa jobbe med, hva det blir er enda usikkert, men godt mulig det blir noe praktisk. Jeg er jo kjent som en utrolig nevenyttig herremann, saa satser paa husbygging eller noe i den dur. Kommer tilbake med updates!

Ellers har vi 25-30 grader og sol hver eneste dag (small-talk om vaeret er ikke helt det samme her som hjemme), mens jeg haaper dere gjoer unna alt drittvaeret naa foer jeg kommer hjem.

PS! updates paa Hotel Caesaer er svaert oenskelig!
PPS! likesaa om elg/fugl-jakt
PPPS! alt annet som mer eller mindre er av interesse kan ogsaa legges inn i kommentarfeltet

Ymse bilder

Folket forlanger bilder, saa her kommer et par smakebiter. Kanskje tar jeg meg god tid en dag og laster opp et album paa Facebook, men neppe med det foerste.



1: meg og Yussuf, masaien som var med og jaktet paa tjuvpakk.
1: meg og Dani, en av de ikke-foreldrelose ved barnehjemmet.
3: noen av kidsa.
4: ett av to klasserom, spartansk, men funksjonelt.

Vakre Wilhelmstal

Jeg har altsaa hatt fri denne uken, og turen gikk dermed til Lushoto, eller Wilhelmstal som tyskerne kalte denne fjellbyen den gang Tanganyiaka var tysk koloni. Byen ligger paa rundt 1400moh og er kjent for et, i tanzaniansk maalestokk, svalt klima og frodig natur. Det snodige er at det ikke finnes bekker og sjoer, men likevel er det veldig frodig (dette paa tross av at jeg visiterte byen paa det torreste tidspunktet i aaret). Etter den tidligere omtalte bussturen var det godt aa kunne strekke paa beina dagen etter. Sammen med guiden Samueli vandret jeg rundt i den lushotoske fjellheimen i 6-7 timer.

Forste maal var Magamba Rainforest. Ikke noe mye aa skrive hjem om. For la oss vaere aerlige, gronne sommerfugler er ikke stas nok til at de blir nevnt naar jeg en gang skal skrive ned mine memoarer. Var dog koslig naar vi hoerte rasling fra apekatter fra alle kanter, og vi fikk da sett noen faa ogsaa. Men alt i alt, regnskogen var bare en tett skog, og ikke noe mer enn det.





Deretter tok vi oss til toppen av Magamba Peak, 1850 moh. Det som er saa fascinerende med fjellene her omkring er at det er saa frodig. Selv toppene paa godt over 2000 meter er skogkledde! Magamba er bare en mindre topp i inngangen til Usumbara-fjellkjeden, men den ga oss panoramautsikt over Lushoto og omegn (bildet.)




Deretter gikk turen til Irente Viewpoint. Irente er navnet paa en stor gaard som tyskerne opprettet paa sent 1800-tall. Og det er godt forstaaelig at utsiktspunktet var et populaert turmaal. Man kan staa paa et klippeutspring som svever 3-400 meter over masai-slettene nedenfor, og paa klarvaersdager (som da jeg var der) foeles det som man kan se hele Tanzania.


Fin tur, og om du av en eller annen snodig grunn skulle forville deg til Lushoto MAA du faa med deg Irente Viewpoint. Jeg skulle gjerne testet ut den fordige fjellnaturen bedre, men ble syk etter bare en dag og tok bussen hjem neste morgen. Denne gang kom jeg meg paa riktig buss (snilefiskene her i Moshi dyttet meg inn paa feil buss), saa hjemturen ble faktisk nesten behagelig.

Snørrete hilsen Arne

Arne tester det tanzanianske kollektivtilbudet

Jeg har altsaa fri denne uken, og derfor tar jeg fire dager i byen Lushoto. En bortgjemt liten klatt langt oppe i fjellene i nord-ostlige Tanzania. For aa komme meg hit maatte jeg ta buss. Buss av den litt behagelige sorten var i grunn det jeg forestilte meg, men turen skulle bli langt fra behagelig.

8:15 moter jeg opp paa busstasjonen i Moshi, en stasjon som visstnok skal virke kaotisk selv for hardbarka tanzanianere. Jeg fikk streng beskjed fra billettorene om aa komme tidlig, saa jeg ikke skulle miste bussen. Etter mye om og men durte vi ivei i 10-tiden. Allerede her var mine, fra for defekte, knaer i harnisk over behandlingen. En ting er at minibussen ikke var av den storste sorten, men naar man stuer inn over 30 personer som hver har med kofferter, handleposer og 30-kilos sekker med sukker og korn saa blir det trangt! Selv satt jeg med begge knaer presset mot setet foran, mens pailabbene var trygt plassert paa en stor kornsekk. Man kan ogsaa legge til at solen stekte ganske bra, og at fehodene nektet aa ha aapne vinduer fordi det kom inn litt stoev.

I 4 timer humper vi avgaarde paa hovedveien fra Moshi til Dar Es Salaam, en vei som skal vaere av brukbar standard. Dog foelte jeg meg baade shaken og stired. Og, jeg var som Terje Vigen, naer ved aa be en boenn, ved opptil flere hasardiose forbikjoringer. Etter de fire foerste timene blir det bedre. Vi svinger av ved Mombo (jepp, jeg gaar utifra at du allerede sitter klistret foran Atlaset) og opp mot Lushoto. Veiene her minner om de paa vestlandet. Latterlig smale, og masse masse svinger som snirkler seg oppover fjellet. Etter droyt 4,5 time paa landeveien er jeg fremme i Lushoto. Og jeg har akkurat reist meg fra setet mitt (et sete jeg ikke kommer til aa savne) foer en lokal guide har oppdaget meg. Dog skal det sies at han tilhorer et turistbyraa som er 'godkjent' for, og av, hvite folk.

Blir to dager med fjell/skog-tur her foer jeg drar tilbake til Moshi paa fredag. En ting er sikkert, jeg ser IKKE frem til hjemturen!

Utelivsguide for Moshi

Har sjekket et par av de mest brukte utestedene, og tenkte det var paa tide aa avlegge rapport.

Watering Hole
Hvitt utested drevet av en svenske. Ganske pubish med idylliske omgivelser. Veggpynten er noe saa uvanlig som gamle kanoer og en hel haug med boeffel-hodeskaller. Prisene er grei, og maten skal visstnok fungere greit. Paa den negative siden er stedet latterlig godt gjemt, og kundekretsen er dermed liten, og kun hvite personer, noe som trekker ned. Fin plass for vorspiel, men ikke et sted du tilbringer en helaften.
Terningkast: 4-

Glaciers
En saakalt sportsbar som ligner mye paa en hjemmekoslig plattfestarena. Stor bar, fine priser, danseplatt med omkringliggende sitteplasser gir en fin atmosfaere. Live-band som spiller udoedelige partyhits som Guantanamera og Country Roads, forovrig i latterlig reggeafiserte versjoner, skaper god stemning, men om man skal vaere objektiv stinker de noe helt hinsides. Fin blanding av hvitt og svart klientell trekker opp, men det er i overkant mange safariturister der (turistene er som oftest over middels harry 40-aaringer med et utrolig oppmerksomhetsbehov).
Et fint sted om man vil ta det ganske rolig. Billig drikke trekker opp (ca.7 kroner for en halvliter), men stedet mangler det lille ekstra som kunne gjort det til et helaften-sted.
Terningkast: 4

La Liga
Det naermeste du kommer en nattklubb slik vi kjenner dem hjemmefra. Og enten hater du det, eller du elsker det. La Liga er antageligvis det mest harry stedet jeg noensinne har satt min fot. Neonlysene blinker overalt, og hver kveld har de et "eksotisk danseshow", noe som innebaerer 3-4 par lokale dansere ifoert minimal bekledning. Det kan nevnes at du ikke har lov til aa entre dansegulvet mens showet paagaar, saa hele klubben stopper opp for aa se paa. Noe saer underholdning, som for mange blir i overkant droyt. Prisene er litt stivere her, samt at de har cover charge (ca.25,-). En annen ting som trekker ned er at tanzanianere flest er latterlig mye bedre dansere enn nordmenn, saa du blir gjerne seende ut som en saktegaaende robot paa dansegulvet. Og, ogsaa her kommer det ymse harrytasser (av den hvite rase) som tror de eier utestedet. Er du "heldig" kan du ha en gjeng som "danser" rundt en strippestang (tror ikke det foregaar strippeshow er, saa slapp av) mens de febrilsk prover aa ta bilder med engangskameraene sine.
En morsom plass om det kribler i dansefoten og du vil ta en liten snartur tilbake til 90-tallet.
Terningkast: 5-

Neste uke: øltest!

EXTRA: Mannefall ved Hostel Hoff

Ekstra ekstra!
I gaar hadde vi en syk stakkar paa bruket, i dag har vi 7-8 (jeg har mistet tellingen). Diare (har ikke engelskmenn et ord tilsvarende vaart fabelaktige sjuttu?), feber og generelt nedsatt allmenntilstand sier rapportene. Pga den litt ubeleilige epidemien (epidemier er vel stort sett ubeleilige) har jeg altsaa fri i dag, siden vi ikke vil smitte de stakkars smaa.

Og for dere som lurte, tilstanden min er som en fisk i et vann hvor Ola har fisket, jeg er uberoert, og formen kunne ikke vaert bedre. Magen min er jo som kjent et velpansret skip naar det kommer til mageinfeksjoner (ikke slik som Henning som ikke en gang er i stand til aa frodoye en kebab uten aa bli knocket), men igjen, alle kan gaa paa en Titanic. La oss bare haape at jeg slipper en slik grunnstoetning.

Det var i grunn alt nytt for denne gang. Ser forresten at Meldal gaar saa det griner om dagen. Den liberale og folkelige Storaasfestivalen paa randen til konkurs, mens det tilsvarende konservative og innesluttede folket slipper en skokk asylanter. Hurra hurra...

Over og ut fra Moshi!

Sven Stromberg's Orphanage Home - Newlands

Etter mas og flere sporsmaal om hva jeg egentlig bedriver dagene med skal dere omsider faa litt innsikt i en typisk frivilligarbeiders hverdag, samt en sniktitt (ikke ta ordet 'sniktitt' for bokstavelig, siden internettlinjen fortsatt suger noe helt hinsides kommer det ikke bilder i dag heller) innom barnehjemmet jeg jobber ved. Foerst av alt, hva er et bra norsk ord for orphanage? 'Hjem for foreldreloese' blir litt tungt, saa, i dag bruker jeg barnehjem enten dere vil eller ikke.

Aa si at jeg jobber livet av meg her nede vil vaere en stor overdrivelse. Jeg jobber fem dager i uken, 5-6 timer per dag. Blir plukket opp i ett-tiden, og kommer hjem en gang mellom seks og syv. Med andre ord godt og vel 50% naar man tar med ekstrajobbing. Som i dag f.eks, en av guttene var blitt syk, saa jeg maatte stille opp paa legekontoret for aa sjekke tingenes tilstand og betale regningen. Og, jeg er i Afrika, saa 'african time' er gjeldende uansett hva som skjer, det er med andre ord ikke noe stressing av noe slag.

Tilbake til barnehjemmet. Opprettet av svensken Sven Stromberg, i samarbeid med den lokale kirken, i '05 (jeg tar all data fra hodet, men det skal stort sett stemme temmelig bra.) Jevne donasjoner fra Sverige gjorde at barnehjemmet utviklet seg rimelig bra, desverre har alt en ende, saa ogsaa livet til svenske donorer. Stromberg doede i '07, og naar Path to Africa (min organisasjon) kom til Newlands senere samme aar hadde ikke de ansatte mottatt penger de siste halvaaret, og hele stedet saa i grunn ganske trist ut. Ved hjelp av Path to Africa har hele landsbyen faatt utplasserte 'vannhull' (store vanntanker hvor de kan faa relativt rent vann), barnehjemmet faatt sengeplass til alle barna, stor spisesal samt ok utstyrte klasserom. Kommende store prosjekter er aa utvide med enda en soveavdeling, en liten lekeplass samt oppussing av husene.

Per dags dato bor det godt og vel 70 unger der. Dog er ikke alle foreldreloese. Skrekkeksempelet er jenten med en HIV-positiv, alkoholisert prostituert mor, med andre ord er det ogsaa barn med foreldre uten mulighet for aa ta seg av avkommet vi passer paa. De fleste barna gaar paa skole, dermed er det kun de yngste (15-20 i tallet) vi "underviser". Underviser i hermetegn fordi de er <7 aar, og det er mer aktivisering enn laering. At tidligere frivillige laerere har gitt blanke i alt som kan kalles disiplin gjoer ikke jobben enklere, men det er en annen historie.

En vanlig dag inneholder undervisning/laeringsorientert aktivisering fra 2-4, deretter tar vi turen til den lokale fotballbanen (som fiffig nok ogsaa fungerer som beitemark for diverse husdyr) hvor vi spiller fotball, hopper tau, loeper og i grunn gjoer helt vanlig friminutt-aktiviteter. Paa loerdager er det praktisk undervisning, hvor guttene er med snekkeren, mens jentene blir undervist i jente-ting, som f.eks vasking og kunst og haandverk.

Jeg skal sette av en hel fridag, om noe slikt dukker opp, til aa laste opp noen bilder, siden bilder, visstnok, sier mer enn 1000 ord sparer dette meg for mye skriving, og dere for mye lesing.
Om du lurer paa noe spesifikt kan du legge igjen kommentar, det samme om du vil fortelle viktige nyheter hjemmefra (f.eks om hotelledelsen har funnet ut at den latterlige telefonregningen skyldtes Pelles fascinasjon av spaadamer, fotballresultater, haandballresultater etc.)

Over og ut fra Moshi!

Heldiggrisen Berg paa nye eventyr!

For to dager siden, det vil si onsdags kveld, var undertegnede med paa et heseblesende eventyr som jeg synes dere bor faa ta del i.
Det hele startet paa vei hjem fra Newlands, som vanlig satt vi paa vaar private Daladala (Toyota Hiace som er ombygd til minibuss). Men denne dagen skulle mr.Distre glemme igjen sekken sin. Ikke noe problem, siden den er privat sier du? Vel, med en gang vi hopper av blir daladalaen et offentlig transportmiddel igjen, saa naa var gode raad dyre. Jeg maatte faa kontakt med sjaaforen for en passasjer fant sekken min. Jeg lyktes til slutt, og daladalaen kommer til Hostel Hoff, med sekken. Ville gledesscener utspiller seg paa gaardsplassen, men hvor lenge var Adam i paradis? Vill glede snur fort til dyp fortvilelse naar jeg finner at kamera, mp3-spiller og Visa-kortet er borte vekk. Og det er en svaert betuttet ung herremann som ringer hjem for aa sperre kortet.

Naar noden er storst, er hjelpen naermest sies det. Og sikkerhetsvakten vaar, Yussufu (for anledningen ifort full Masai-bekledning, noe som ga kvelden en ekstra piff), ga seg ikke saa lett. Etter en lengre samtale med sjaaforene (det er tre stykker som bemanner slike daladalaer) kommer det frem at de faktisk har sett en fyr briefe med et kamera paa en av turene. Vi, alle fem, hopper inn i Hiacen og skal forsoke aa finne denne frekke tjuvradden. Historien om naala i hoystakken kom snikende frem for min del.

Faa minutter senere svinger vi inn paa en bensinstasjon, og stemningen blir temmelig opphisset (ikke seksuelt, men adrenalinpumpende aggressivt), og for bilen slutter aa rulle er alle mine fire hjelpere ute paa asfalten hvor de overfaller en, for meg, helt tilfeldig fyr. Trusler om en tur til politistasjonen, samt at Yussufu viser frem sin nyslipte masai-kniv, faar stakkaren til aa snakke. Han har kameraet mitt, og etter enda flere trusler kommer jaggu meg lommeboken frem og. Jeg skuffet nok guttene akkurat her, for etter mangfoldige "this man stole your things", uten at jeg grisebanker krapylet, ser det ut som de synes jeg var i overkant laber..

Jakten fortsetter - "mannskapet mitt" gir seg ikke, de har det jo kanonartig, og er naa paa jakt etter mp3-spilleren, som jeg forovrig gir blanke F i paa dette tidspunktet. Ved hjelp av krapylet (mannen med kameraet og lommeboken) som er slengt inn i bilen, faar vi avklart hvem som har musikkavspilleren.

En vill kjoretur rundt i sentrum ender med at vi stopper intet mindre enn tre daladalaer, hvorav alle gjennomsokes av Yussufu, som fortsatt hopper og spretter rundt i full Masai-bekledning), helt til vi finner en stakkars liten tufs som trist gir fra seg mp3-spilleren proppfull av tysk kvalitetsmusikk.

Det tok disse fire folkene knapt en halvtime aa skaffe tilbake tingene mine fra to forskjellige personer. Jeg fatter enda ikke hvordan de klarte det, men gud bedre for et imponerende detektivarbeid. Og for dere rekker aa sporre, nei, jeg tok ikke bilder. Jeg satt i baksetet paa daladalaen med tidenes adrenalinrush hele turen, og jeg vil nodig gjenta denne turen bare pga et par bilder. Faktisk tror jeg at jeg har brukt opp all den flaksen jeg kan ha paa denne turen.

Tusen takk Yussufu og daladalafolks, jeg elsker dere!

Hostel Hoff

Jeg har skrevet en del dritt siden jeg kom hit, men helt glemt aa skrive om hvordan jeg bor, og hvordan jeg jobber. Saa i dag skal jeg ta for meg noe saa kjedelig som mitt lille habitat, kalt Hostel Hoff (Usikker paa om bildegalleriet fungerer for tiden.) Og ja, hostellet er oppkalt etter Legenden David Hasselhoff, kjent som sexsymbol, badevakt i Baywatch og ikke minst musiker av ypperste klasse.

Hostelet er hjem for alle frivillige som jobber for Path2Africa (skal kommentere organisasjonen mer detaljert senere), og for tiden er vi 16-17 stykker. Maksimum kapasitet er 22, noe vi blir i lopet av oktober. Komforten er det ingenting aa si paa, vi har oppholdsrom med en fin DVD-samling og et lite bibliotek (for tiden leser jeg 'Sofies verden' paa engelsk, forovrig en drittbok). Vi har tilgang til tre "varmtvannsdusjer", som i realiteten er lunkentvanndusjer. Samt to toaletter, ett tradisjonelt vestlig, og et saakalt land-drop. Det vil si et hull i gulvet (tok meg en droy uke aa manne meg opp til en slik akrobatisk avlevering av kabel).

Rommene er enkle, med utrolig knirkende koysenger (som faktisk overdover kaukingen fra moskeene). For tiden deler jeg rom med Martin, fra Irland, som har vaert her like lenge som meg, og amerikanske Jeremy som kom for et par dager siden.

Befolkningen paa Hostel Hoff, eller 'Hoffers' som vi ogsaa kalles, bestaar naa av en haug amerikanere, noen briter, en rekke irer (som ikke liker aa bli kalt briter), et par fra Australia samt en stakkarslig nordmann. Fellesnevneren er altsaa at det er engelskspraaklige folk her, noe som gjor at jeg sliter med visse spraakbarrierer. Kommer dog svensk dame (og som vi alle vet er 99% av alle svenske damer pene, saa dette ser jeg frem til), saa haaper jeg kan prudle litt paa norsk til henne.

Ok, det faare vaere en lang nok innforing i bostandard. Skal komme sterkt tilbake med en liten trudelutt om hva jeg egentlig bedriver med om dagen da dette har vaert etterspurt.

Sporsmaal?
Innspill?
Onsker?
Jeg stikker neppe av med det forste.

koz&klemz <3

Ting jeg misliker med Moshi topp3

Blitt altfor mye positivitet, saa naa er det paa tide at jeg sprer negative vibber foler jeg. For selv om man jevnt over har det bra vil det vaere smaa detaljer som kan drive selv den sindigste medaling til vanvidd naar man besoker en vilt fremmed kultur.

3. Maur
Jeg har aldri likt slanger, biller og andre slimete dyr som lever i lorten. Men maur har aldri plaget meg nevneverdig, ikke for jeg kom til Moshi. Paa hostellet jeg bor er det helt groteske mengder maur. Innendors, utendors, i maten, paa badet, OVERALT. Riktignok er det stort sett baby-maur, barna til de latterlig store mamma-maurene, som kravler rundt overalt. Men det er uansett litt uggent naar man ser en trilliard (uten aa overdrive) maur kravle rundt kjeksene du hadde sett deg ut til lunsj. Antallet maur er sannsynligvis det samme som i marerittene til de som er hardest rammet av maur-fobi, og selv for en person som til tider kan fascineres av disse krabatene blir det vel droyt her. Maur tar sisteplassen paa topp3-listen.

2. Moskeer
Jeg mener ikke aa henge ut muslimer (de ble vel ogsaa nevnt i dame-innlegget mener jeg aa erindre), men i denne lille byen har de plassert ikke mindre enn tre voksne moskeer, noe som blir i overkant brutalt naa under Ramadan. Det er helt ok for meg at de tror paa Muhammed og 40 jomfruer i paradis, men hvorfor i aller videste verden skal de sende hvert eneste bonnerop utover hele byen ved hjelp av X antall hoytalere? Man skulle jo tro at de troende visste naar det var samling i moskeene, saa da er det unodvendig aa vekke kristne, hinduistene og oss vanlige ateister klokken 4 hver eneste natt. Helt OK at muslimer har en hel maaned med fest og sprell naa under Ramadan, men for Guds, eller Allahs, skyld, ro ned volumet!!

1. Tanzaniansk gate-etikette
Vi nordmenn har det enkelt naar vi labber rundt i gatene. Vi skal helst se ned i asfalten, til noed tomt ut i luften foran oss. Skulle vi, gud forby, faa oyekontakt med en motende person, er det bare aa rive til seg oynene saa fort som raad er. Her nede derimot, er det helt andre tilstander. Om du gaar alene paa gaten, og moeter en vilt fremmed person, kan du banne paa at fyren skal hilse paa deg. Og det er jo i og for seg selv greit, MEN du kan ta gift paa at neket hilser paa deg etter at du har passert. Dette er en afrikansk greie tror jeg, men man skal altsaa snakke med gud og hvermansen, uten aa ha oyekontakt. For en stakkar mzungu som maa tenke seg om baade to og tre ganger for man husker riktig hilsen er dette svaert plagsomt. Saa, gate-etiketten gaar ut som sikker vinner av ting jeg misliker med Moshi.

Damer

Naar en ung herremann, det vaere seg en kristen fundamentalist, evnukk eller av den skjeve typen, vil en ting alltid skje, en kjapp vurdering av bestanden av lokale damer. Jeg er, selv om jeg ikke tilhorer nevnte kategorier, intet unntak, og jeg vet at mange av dere der hjemme (i hovedsak av det mannlige kjonn vil jeg tro) er interessert i oppdateringer paa dette feltet. Etter en uke i Moshi (en by paa storrelse med Trondheim) samt utfarter til en naerliggende landsby, har jeg dannet meg et visst bilde av hvor landet ligger. Og det er ikke gode nyheter jeg har. Sorry alle tanzanianske damer, men dere ligger milevis bak de nordiske naar det kommer til utseende. Naa skal det sies, at jeg alltid har vaert av typen som foretrekker de kaukasoide nordiske damene, saa dette blir 100% subjektivt.
For jeg gaar videre maa det nevnes at det er en del muslimer i denne byen. Og som muslimer flest gaar disse rundt i burkaer, altsaa faar jeg kun sett oynene. Saa disse faller utenfor "vurderingen" min. Jevnt over er jeg altsaa ikke imponert, man kan vel, for aa bruke en litt flaasete term, kalle de fleste her for 'graa mus'. De skiller seg ikke ut hverken positivt eller negativt. MEN, en ting skal damene her nede ha, de oppforer seg paa en trivelig maate. Hvor man i Norge kan mote paa vulgaere damer uten manerer overhodet, har de her en mer tilbakeholden, men sjarmerende, vaeremaate. Pluss i margen fra meg!
Alt i alt kan man si at tanzanianske damer vinner litt paa sjarm, mens nordiske kvinner uten tvil er penere. Saa alle dere jenter/damer hjemmefra som leser dette, ta det som et kompliment fra meg til dere! Saa, om du leser dette Mor, jeg slaar meg neppe til med en lokal snelle her:)

Koz&klemz
arne

Newlands

Newlands er altsaa stedet jeg skal jobbe fremover, nermere bestemt paa Newlands Orphanage. Denne lille, og veldig fattige, landsbyen ligger en halvtimes humpete kjoretur utenfor Moshi. Dog liten, den har 5-6000 innbyggere, saa jeg som meldaling skal kanskje ikke hovere for mye?
Uansett, denne byen er noyaktig slik man forestiller seg en afrikansk landsby. Veiene ligner ikke grisen, det er saa humpete og hullette at det gaar fortere aa gaa enn aa kjore. Husene mangler delvis tak og vinduer, og er selvfolgelig brune og skitne. Folkene gaar rundt i filler og ser ut til aa ha ganske saa lite aa ta seg til. I mine oyne en HERLIG by!

Var paa disputas til den lokale pastoren i gaar. Kanskje det snodigste motet jeg har vaert i. Vi var fire frivillige som var saa heldige og besoke fyren som gaar for aa vaere en skikkelig hestkuk, beklager spraaket. Jeg har aldri sett en mer skjeloyd person, og at han i tillegg hadde verdens minste fotter og hender gjorde hele figuren latterlig. Naar man i tillegg ser at en voksen mann, uten smaa barn, har hele stuen full av kosedyr, er det vanskelig aa ikke bli i overkant lattermild. Men jeg reddet meg inn paa at jeg svarte paa hans svenske gloser (tack saa mycket), saa jeg tror han liker meg.

Skal forsoke aa filme/fotografere litt fra Newlands, for det er virkelig en by som bor sees. Ord blir fattige, nesten like fattige som innbyggerne.

Onsker om hva jeg skal skrive om i de kommende bloggene? Skal selvfolgelig ta opp viktige ting som damer, ting jeg misliker med tanzanianere og andre trivia. Men om noen har spesifikke onsker er jeg aapen for forslag.

kozemoze
a.b

HAPPY DAYS!

Etter en laaaang tur fra London til Nairobi (satt paa rullebanen i London i 2,5 time pga daarlig vaer) og en hektisk lopetur gjennom HELE Jomo Kenyatta Airport kom jeg til Moshi paa Mandag. Bagasjen kom forst i dag, onsdag (og ja, det var paa HOY tid med sokker, boxere, t-skjorter osv). Hostel Hoff (www.hostelhoff.com) er et relativt spartansk, men trivelig sted aa bo. Bare briter her saa langt, saa jeg sliter jo litt med min mildt sagt haaplose engelsk, men det gaar nogenlunde.

I gaar var jeg paa min forste dag ved Newlands Orphanage, barnehjemmet jeg skal jobbe ved de neste tre maanedene. Newlands ligger i en liten landsby en halvtimes kjoretur (halvtime med gal manns kjoring paa veier som faar avlingsvegene hjemme til aa fremstaa som rene motorveien). 70 smaa foreldrelose barn som virkelig er tillitsfulle vesener. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men naar vi labbet mot "fotballbanen" og to av de minste tok hendene mine vaaknet et farsinstinkt jeg har hatt paa behorig avstand tidligere. Jobben min blir aa vaere en slags regnskapsforer, samt at jeg er ansvarlig for utbygging osv ved barnehjemmet. Virker greit, spesielt som jeg har en lokal hjelper, William, som kan det meste og kjenner de fleste.

Moshi er egentlig helt slik jeg hadde haapet. En liten og ganske ufin by, hvor det meste foregaar i et bedagelig tempo. African time:) Klimaet her er litt kaldere enn forhaapningene tilsa, sist natt vaaknet jeg av at jeg fros som bare pokker. Men om dagene er det som luggumt norsk sommervaer, bare mye mer stov og skitt i luften.

Saa, forsteinntrykket er veldig bra, saa faar vi bare haape at det holder seg like fint fremover, og at jobbingen gaar greit. Naa som jeg har bagasjen og alt jeg trenger er det bare opp til meg selv hvor bra dette blir!

PS! Kan noen oppdatere meg paa sist ukes hendelser i Hotel Caesar?
PS2! Ryktene tilsier at Manchester City har blitt spinnville, kan dette bekreftes?

Stovete, men fornoyd, hilsen
Arne
Rock on \m?

@ Heathrow

Da sitter jeg paa nettcafe paa Europas storste flyplass. Uoversiktlig og ufin, men jeg har funnet frem. Tror jeg. Saa store forhold at man tar tog mellom terminalene, noe som kan bli i droyeste laget for en som er vant til Resveien.

Over 24 timer siden jeg satte meg paa toget paa Berkaak, og etter en kald natt paa gulvet paa Gardermoen og en mindre behagelig flytur begynner man jo aa bli litt sliten. Skulle bare mangle sier du kanskje. Vel, jeg ante uro naar boardingfolkza paa Gardermoen varslet om, og jeg siterer: "fryktelig daarlig vaer over London". Satt bom stille i det lille flyet en god time for take-off, og med min sedvanlige flaks havnet jeg selvfolgelig paa en armlengds avstand til samtlige smaabarnsfamilier. Mellom all skrikingen klarte jeg og duppe av, og det var selvfolgelig mens maten ble servert. HURRA!

Paa Gardermoen fikk jeg ogsaa se noe saa uvanlig som en hel bataljon nepalske soldater. Ikke saa skumle der de kom, med en snitthoyde paa 1,50. Jeg tror ikke de har planer om aa invadere oss, men om saa skulle skje: dere fikk nyheten HER!

Midt blant bevaepnede politifolk og andre rariter av ymse nasjonaliteter sitter jeg naa og "gleder" meg kongelig til 8-9 timers flyging til Nairobi. Stort mer er det knapt aa raportere fra London, Heathrow. Lite action her. Ingen terrorhandlinger, ei heller har noen av turban-kidza tatt med seg bomber inn (saa vidt jeg kan se). Saa dette gaar nok bra.

Direkte fra London
-arne berg-
\m/

Updatez

Kom over en interessant snutt på vårt alles kjære Youtube, en promo-video for barnehjemmet jeg skal jobbe på. Videoen kan sees her. Og her kan du se en snutt med stillbilder fra Moshi. Også på Google Earth (program som viser satelitt/flybilder av hele verden, hvor området rundt Moshi er av svært bra kvalitet). Så, om du er interessert kan du laste ned Google Earth her og dra på oppdagelsesferd verden rundt.

Angående min egen tur til Kili er den utsatt på ubestemt tid da min økonomiske kontroll ligger på lik linje med Robert Mugabes...


koz&klemz
2dtd

Klar for avreise!

Jeg har kjøpt meg et lekent videokamera for å fange naturen, inntrykkene, lydene osv i levende bilder. Jeg har pumpet kroppen full av vaksiner som skal beskytte meg mot alskens uhumskheter (dog skal det sies at hverken gulsott eller malaria biter på viking-Arne), samt at jeg har vært gjennom min første Lariam-tripp (man får rimelig heftige drømmer av denne medisinen). Flyene er booket og togturen nedover til Gardermoen er i boks. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste ting som mangler for at denne turen skal bli en eneste stor suksess.

Har forøvrig sett navnene på folkene som kommer noenlunde samtidig som meg. Ting tyder på at det er briter hele sulamitten, foruten et par nederlendere. Så nå får jeg endelig sjekket om glosene til Külli (engelsklærer i hine år) sitter i blodet enda.

Eneste store uromoment er klimaet i Moshi. Man reiser jo ikke til svarteste Afrika uten å dynke seg i solkrem og ta på solbrillene. Men værmeldingen fra yr.no indikerer at jeg drar til en by med drittklima. Helt ned mot ti grader om natten, og bare såvidt over 20 om dagene. Så jeg har nå funnet frem både buff, lue, ullgenser og hosso.

Fred ut fra reiseklare Arne
Im not a boy, im a CAR!
<2+1
9 dtd

Glede seg til-liste

I frykt for å virke veldig negativ til hele møkka føler jeg meg tvunget til å lage en lystig "glede meg til-liste". Jeg drar tross alt nedover av egen fri vilje, og det er klart at det er mange positive aspekter ved en slik tur, også utover det at jeg kan slække i sommervarme med øl til under ti kroner halvlitern i drøyt tre måneder.

-Slippe ALT stress (african time, man)
-Lære meg en helt ny kultur å kjenne
-Jobbe med, forhåpentligvis motiverte, barn
-Sol og varme (dog er det ikke varmere der enn en middels bra norsk sommerdag)
-Ræggi
-Billig øl
-Labbe rundt som en rastafariansk raddis uten å skille meg ut
-Stå på Afrikas høyeste punkt, Mt.Uhuru
-Føle at jeg gjør noe nyttig (det er noen år siden sist, for å si det mildt)
-Gjøre hverdagen bedre/morsommere/lettere for folk som har vært litt mindre heldig med fødeland
-Bade i vann som er varmere enn Frilsjøen
-Besøke en autentisk masai-landsby

12 - 10 i favør "glede seg til-listen", så da er det offisielt: jeg gleder meg til Tanzi. Flere ting jeg bør glede meg til? Legg igjen en pekepinn i kommentarfeltet;)

15dtd
-giragira

Grue meg til-liste

Under en trivelig passiar med mine to støttekontakter, Ola stokkbakkom og Henning, fant jeg til min forferdelse ut at jeg kun har igjen to hele helger før jeg forlater landet, og begge helgene er booket. Skremmende tanke, og reisefeberen gjorde seg enda mer gjeldende. Hva er det egentlig jeg reiser til? Hvordan blir det med hjemlengselen? Det er såpass mange spørsmål at jeg tenkte å konkretisere ting jeg gruer meg til med en "grue meg til-liste", for så å lage meg en "glede meg til-liste", så får jeg se hvem som vinner.

-Kronisk dysfjunksjonell mage
-Åpen kloakk
-Støv/møkk overalt
-Snakke engelsk, et språk jeg ikke behersker, i hele høst
-Se hvor mye dritt som finnes i et av verdens fattigste land
-Kakerlakker og firfisler på størrelse med babyer
-Mygg så store som en middels trast
-Få 3492342 kommentarer på at jeg ikke er religiøs
-Ustanselig mas fra små barn som tror alle hvite driter penger
-Hjemlengsel

Kommer faktisk ikke på flere ting akkurat nå. Har dere andre ting jeg bør frykte/grue meg til er det bare å legge inn i kommentarfeltet. Alle innspill mottas med takk!

\m/
21 day to depart

Afrika + musikk?

Vår vestlige verden og Afrika (sør for Sahara) har i mange tusen år vært adskilt kulturelt og geografisk. En stor sanddunge ødela litt for den helt store charterturismen før flyets inntog. Også innen musikken finner vi et markant skille når vi beveger oss sør for Middelhavet. På "studieturen" til Ghana for 1,5 år siden hørte jeg ikke så mye som antydning til rock/metal på hele turen. Det var stort sett Akon og lokale hottentotter det gikk i. Faktisk hadde ingen hørt om band vi her på berget ser på som en selvfølge, som Metallica, Maiden, AC/DC osv.

Så, hvordan skal det så gå med meg, som ifølge last.fm stort sett låner øret til tyngre nord-europeisk kvalitetsmusikk? Joda, jeg lærte av turen til Ghana og har investert i en mp3-spiller. Og joda, jeg har hørt en del reggea de siste årene. Men, når man sitter under fjerne himmelstrøk, med sjuttu på tredje måned og mest av alt lengter hjem, da kan man nok bli en smule lei av bongo-flava og snakkere med afrikansk bakgrunn. Siden det er en kjent sak at snakking til dølle plingplong-rytmer er roten til absolutt alt vondt i denne verden skal jeg ta mine forholdsregler, så jeg ser på det som en selvfølge at en live-DVD med særdeles sinte tyskere med en solid dose pyro-fetish medbringes.

Hva er DINE tips til mannemusikk av høy kvalitet som bør piratkopieres og medbringes?

Kiswahili - hvorfor snakker ikke alle norsk?

Jeg har aldri vært noe språkgeni. Bare spør lærerne jeg har hatt i engelsk og tysk, eventuelt spør pent om du får ta en titt på vitnemålene mine. Norsk har alltid vært det enkleste, og jeg har klart å snike meg unna fremmedspråkene på en mesterlig måte. Men nå er det ingen vei tilbake. I tre måneder må Meldals store sønn, undertegnede om det var tvil, klare seg med "nisseengelsk" og noen stotrende gloser kiswahili. Og det er kiswahili jeg tenkte å skrive en liten snutt om her, for det er et språk særdeles få har et forhold til, og enda færre kan noe som helst om.

Kiswahili er et lingua franca i Øst-Afrika, med rundt 50 millioner brukere. I Tanzania, hvor jo jeg skal, er det offisielt språk sammen med engelsk, noe som betyr at det forventes at jeg kan noen gloser, og aller helst kan føre en enkel samtale på dette språket.

Angående navnet. Språket blir, svært feilaktig, ofte kalt swahili. Selv om dette er en enklere form, viser det at man ikke kan særlig mye om språket. Et sammensurium av prefikser og sufikser gjør nemlig at et substantiv, som f.eks swahili (som betyr 'kyst') kan gi flere meninger:
Kiswahili - språket
Mswahili - en swahili-person
Uswahilini - land befolket av Swahilier

Med andre ord må man holde tungen rett i munnen for å unngå feilsteg. Uten å dra denne leksjonen altfor langt, må jeg nesten ta et annet eksempel. Dette er hentet fra verbenes verden og tar for seg et finurlig fenomen. I kiswahili har man knapt nok enstavelsesord, fordi man skal ha trykk på nest siste stavelse. Så om man har et svært kort ord må man spleise på en prefiks for å få det langt nok til at det tar trykk. Verbet 'l' er i så måte et ekstremt tilfelle.
l = spise - men én bokstav er naturlig nok tungvindt å få flyt på. Så man satte på en -a, og deretter infinitivsmerket ku-.
Kula = å spise - for å sette verbet i sammenheng må man addere nye prefiks, samtidig som infinitivsmerket forsviner.
Ni-na-ku-la = jeg-nå-deg-spise = jeg spiser deg

Ikke noe som faller helt naturlig for en traust meldaling med språkøre som en tilbakestående ku. Men det leses, litt, sakte, men sikkert. Men det spørs om jeg må sette min lit til engelsken utover høsten. Og forhåpentligvis får jeg besøkt mine eks-medstudenter i Dar Es Salaam, så jeg får holdt mine fortreffelige meldalske gloser ved like.

Ok, dette ble kjipt småpjatt om språket. Skal komme tilbake til mer spennende tema neste gang, som malaria-stikkpiller, kathmisbruk og sjuttu!

Tjolahoppsasann så lenge<3

Hvem/hvor/hva/hvorfor

HVEM: Jeg, 21 år gammel rolig bondepjokk fra Meldal, har altså fått det for meg at jeg skal ut å redde verden. Eller i alle fall få en liten smakebit på mye, både på godt og vondt. 31.august setter jeg meg på toget til Gardermoen, hvorfra jeg tar fly til Heathrow, bytter fly og snur nesen mot Jomo Kenyatta i Kenya, før siste korte flyreise over til Kilimanjaro Airport. En reise som er stipulert til å ta godt over ett døgn. Sparekniven foretrekkes foran en kjappere tur.

Hvor: På morgenkvisten 1.september lander jeg på en støvete flyplass i byen Moshi. Hovedstad i provinsen Kilimanjaro, som ligger lengst nord i Tanzania. Som den observante leser har fått med seg, går navnet Kilimanjaro igjen. Kilimanjaro, eller Mt.Uhuru som øverste toppen heter, rager 5885 moh, og forhåpentligvis skal den bestiges av undertegnede i løpet av høsten.
Moshi er en middels stor by i Tanzanisk målestokk, med sine rundt 150.000 innbyggere (dog, afrikanske folketellinger er ikke det mest pålitelige her i verden). Byen faller ofte i skyggen for "storebror" Arusha som ligger noe lengre øst i landet, så om man ser en hvit person (mzungu) på gaten, er det sannsynligvis en volunteer eller en fjellvandrer.

Hva: Jeg skal i drøyt 3 måneder, temmelig nøyaktig 100 dager om kalenderen min stemmer, jobbe som frivillig for den lokale organisasjonen Path to Africa, en liten organisasjon styrt av en irsk frøken. Organisasjonen er mest interessert i lærere, og andre som faktisk kan lære kidsa noe. Men slik jeg har forstått det, skal jeg være en slags gymlærer. Jeg skal altså ikke være noen barmhjertig samaritan som tar et tjuetalls foreldreløse barn under mine vinger, men sørge for at de har noe morsomt å ta seg til i en ellers laber hverdag.

Hvorfor: Et spørsmål både jeg selv og svært mange rundt meg har spurt seg. Hvorfor i all verden gidder jeg bruke tre måneder av min utrolig fete ungdomstid til å hjelpe lutfattige unger jeg overhodet ikke har noe forhold til?
Vel, svaret er todelt. 50-50 pur egoisme og idealisme. Jeg har hoppet av studiene. Jeg har ikke fast jobb. Jeg er fortsatt ung, sprek, kjekk og singel, noe som medfører at jeg har altfor god tid. Samt at jeg har reiselyst. Alt dette, i tillegg til en gammel fascinasjon av Øst-Afrika, gjør at dette er en sjanse jeg bare MÅ ta mens jeg enda har anledning.
På en annen side er det også en god porsjon idealisme som får meg til å velge hva jeg skal gjøre den tiden jeg er ute på reise. Jeg er av den oppfatning at vi fra gode, vakre, rike og ellers så utrolig fantastiske Norge, har et visst ansvar overfor de fattige i verden. Jeg sier ikke at vi skal ut å redde verden alle mann alle, men å gi en liten slump, det være seg penger eller seg selv, av overskuddet til å gjøre hverdagen bittelitt bedre for de som har fått et litt dårligere utgangspunkt enn oss selv, bør være en selvfølge. Og selv skal jeg altså bidra med meg selv, siden penger er en sjelden vare her i gården. Hvor stor suksess det blir gjenstår å se, men jeg begynner å få troen!

Skal prøve å oppdatere noe fremover. Det kommer langtifra til å bli spennende, men kalde, tørre fakta som min nervøse moder, og andre pårørende, muligens finner interessant.

Kwaherini!