Arne tester det tanzanianske kollektivtilbudet

Jeg har altsaa fri denne uken, og derfor tar jeg fire dager i byen Lushoto. En bortgjemt liten klatt langt oppe i fjellene i nord-ostlige Tanzania. For aa komme meg hit maatte jeg ta buss. Buss av den litt behagelige sorten var i grunn det jeg forestilte meg, men turen skulle bli langt fra behagelig.

8:15 moter jeg opp paa busstasjonen i Moshi, en stasjon som visstnok skal virke kaotisk selv for hardbarka tanzanianere. Jeg fikk streng beskjed fra billettorene om aa komme tidlig, saa jeg ikke skulle miste bussen. Etter mye om og men durte vi ivei i 10-tiden. Allerede her var mine, fra for defekte, knaer i harnisk over behandlingen. En ting er at minibussen ikke var av den storste sorten, men naar man stuer inn over 30 personer som hver har med kofferter, handleposer og 30-kilos sekker med sukker og korn saa blir det trangt! Selv satt jeg med begge knaer presset mot setet foran, mens pailabbene var trygt plassert paa en stor kornsekk. Man kan ogsaa legge til at solen stekte ganske bra, og at fehodene nektet aa ha aapne vinduer fordi det kom inn litt stoev.

I 4 timer humper vi avgaarde paa hovedveien fra Moshi til Dar Es Salaam, en vei som skal vaere av brukbar standard. Dog foelte jeg meg baade shaken og stired. Og, jeg var som Terje Vigen, naer ved aa be en boenn, ved opptil flere hasardiose forbikjoringer. Etter de fire foerste timene blir det bedre. Vi svinger av ved Mombo (jepp, jeg gaar utifra at du allerede sitter klistret foran Atlaset) og opp mot Lushoto. Veiene her minner om de paa vestlandet. Latterlig smale, og masse masse svinger som snirkler seg oppover fjellet. Etter droyt 4,5 time paa landeveien er jeg fremme i Lushoto. Og jeg har akkurat reist meg fra setet mitt (et sete jeg ikke kommer til aa savne) foer en lokal guide har oppdaget meg. Dog skal det sies at han tilhorer et turistbyraa som er 'godkjent' for, og av, hvite folk.

Blir to dager med fjell/skog-tur her foer jeg drar tilbake til Moshi paa fredag. En ting er sikkert, jeg ser IKKE frem til hjemturen!

Utelivsguide for Moshi

Har sjekket et par av de mest brukte utestedene, og tenkte det var paa tide aa avlegge rapport.

Watering Hole
Hvitt utested drevet av en svenske. Ganske pubish med idylliske omgivelser. Veggpynten er noe saa uvanlig som gamle kanoer og en hel haug med boeffel-hodeskaller. Prisene er grei, og maten skal visstnok fungere greit. Paa den negative siden er stedet latterlig godt gjemt, og kundekretsen er dermed liten, og kun hvite personer, noe som trekker ned. Fin plass for vorspiel, men ikke et sted du tilbringer en helaften.
Terningkast: 4-

Glaciers
En saakalt sportsbar som ligner mye paa en hjemmekoslig plattfestarena. Stor bar, fine priser, danseplatt med omkringliggende sitteplasser gir en fin atmosfaere. Live-band som spiller udoedelige partyhits som Guantanamera og Country Roads, forovrig i latterlig reggeafiserte versjoner, skaper god stemning, men om man skal vaere objektiv stinker de noe helt hinsides. Fin blanding av hvitt og svart klientell trekker opp, men det er i overkant mange safariturister der (turistene er som oftest over middels harry 40-aaringer med et utrolig oppmerksomhetsbehov).
Et fint sted om man vil ta det ganske rolig. Billig drikke trekker opp (ca.7 kroner for en halvliter), men stedet mangler det lille ekstra som kunne gjort det til et helaften-sted.
Terningkast: 4

La Liga
Det naermeste du kommer en nattklubb slik vi kjenner dem hjemmefra. Og enten hater du det, eller du elsker det. La Liga er antageligvis det mest harry stedet jeg noensinne har satt min fot. Neonlysene blinker overalt, og hver kveld har de et "eksotisk danseshow", noe som innebaerer 3-4 par lokale dansere ifoert minimal bekledning. Det kan nevnes at du ikke har lov til aa entre dansegulvet mens showet paagaar, saa hele klubben stopper opp for aa se paa. Noe saer underholdning, som for mange blir i overkant droyt. Prisene er litt stivere her, samt at de har cover charge (ca.25,-). En annen ting som trekker ned er at tanzanianere flest er latterlig mye bedre dansere enn nordmenn, saa du blir gjerne seende ut som en saktegaaende robot paa dansegulvet. Og, ogsaa her kommer det ymse harrytasser (av den hvite rase) som tror de eier utestedet. Er du "heldig" kan du ha en gjeng som "danser" rundt en strippestang (tror ikke det foregaar strippeshow er, saa slapp av) mens de febrilsk prover aa ta bilder med engangskameraene sine.
En morsom plass om det kribler i dansefoten og du vil ta en liten snartur tilbake til 90-tallet.
Terningkast: 5-

Neste uke: øltest!

EXTRA: Mannefall ved Hostel Hoff

Ekstra ekstra!
I gaar hadde vi en syk stakkar paa bruket, i dag har vi 7-8 (jeg har mistet tellingen). Diare (har ikke engelskmenn et ord tilsvarende vaart fabelaktige sjuttu?), feber og generelt nedsatt allmenntilstand sier rapportene. Pga den litt ubeleilige epidemien (epidemier er vel stort sett ubeleilige) har jeg altsaa fri i dag, siden vi ikke vil smitte de stakkars smaa.

Og for dere som lurte, tilstanden min er som en fisk i et vann hvor Ola har fisket, jeg er uberoert, og formen kunne ikke vaert bedre. Magen min er jo som kjent et velpansret skip naar det kommer til mageinfeksjoner (ikke slik som Henning som ikke en gang er i stand til aa frodoye en kebab uten aa bli knocket), men igjen, alle kan gaa paa en Titanic. La oss bare haape at jeg slipper en slik grunnstoetning.

Det var i grunn alt nytt for denne gang. Ser forresten at Meldal gaar saa det griner om dagen. Den liberale og folkelige Storaasfestivalen paa randen til konkurs, mens det tilsvarende konservative og innesluttede folket slipper en skokk asylanter. Hurra hurra...

Over og ut fra Moshi!

Sven Stromberg's Orphanage Home - Newlands

Etter mas og flere sporsmaal om hva jeg egentlig bedriver dagene med skal dere omsider faa litt innsikt i en typisk frivilligarbeiders hverdag, samt en sniktitt (ikke ta ordet 'sniktitt' for bokstavelig, siden internettlinjen fortsatt suger noe helt hinsides kommer det ikke bilder i dag heller) innom barnehjemmet jeg jobber ved. Foerst av alt, hva er et bra norsk ord for orphanage? 'Hjem for foreldreloese' blir litt tungt, saa, i dag bruker jeg barnehjem enten dere vil eller ikke.

Aa si at jeg jobber livet av meg her nede vil vaere en stor overdrivelse. Jeg jobber fem dager i uken, 5-6 timer per dag. Blir plukket opp i ett-tiden, og kommer hjem en gang mellom seks og syv. Med andre ord godt og vel 50% naar man tar med ekstrajobbing. Som i dag f.eks, en av guttene var blitt syk, saa jeg maatte stille opp paa legekontoret for aa sjekke tingenes tilstand og betale regningen. Og, jeg er i Afrika, saa 'african time' er gjeldende uansett hva som skjer, det er med andre ord ikke noe stressing av noe slag.

Tilbake til barnehjemmet. Opprettet av svensken Sven Stromberg, i samarbeid med den lokale kirken, i '05 (jeg tar all data fra hodet, men det skal stort sett stemme temmelig bra.) Jevne donasjoner fra Sverige gjorde at barnehjemmet utviklet seg rimelig bra, desverre har alt en ende, saa ogsaa livet til svenske donorer. Stromberg doede i '07, og naar Path to Africa (min organisasjon) kom til Newlands senere samme aar hadde ikke de ansatte mottatt penger de siste halvaaret, og hele stedet saa i grunn ganske trist ut. Ved hjelp av Path to Africa har hele landsbyen faatt utplasserte 'vannhull' (store vanntanker hvor de kan faa relativt rent vann), barnehjemmet faatt sengeplass til alle barna, stor spisesal samt ok utstyrte klasserom. Kommende store prosjekter er aa utvide med enda en soveavdeling, en liten lekeplass samt oppussing av husene.

Per dags dato bor det godt og vel 70 unger der. Dog er ikke alle foreldreloese. Skrekkeksempelet er jenten med en HIV-positiv, alkoholisert prostituert mor, med andre ord er det ogsaa barn med foreldre uten mulighet for aa ta seg av avkommet vi passer paa. De fleste barna gaar paa skole, dermed er det kun de yngste (15-20 i tallet) vi "underviser". Underviser i hermetegn fordi de er <7 aar, og det er mer aktivisering enn laering. At tidligere frivillige laerere har gitt blanke i alt som kan kalles disiplin gjoer ikke jobben enklere, men det er en annen historie.

En vanlig dag inneholder undervisning/laeringsorientert aktivisering fra 2-4, deretter tar vi turen til den lokale fotballbanen (som fiffig nok ogsaa fungerer som beitemark for diverse husdyr) hvor vi spiller fotball, hopper tau, loeper og i grunn gjoer helt vanlig friminutt-aktiviteter. Paa loerdager er det praktisk undervisning, hvor guttene er med snekkeren, mens jentene blir undervist i jente-ting, som f.eks vasking og kunst og haandverk.

Jeg skal sette av en hel fridag, om noe slikt dukker opp, til aa laste opp noen bilder, siden bilder, visstnok, sier mer enn 1000 ord sparer dette meg for mye skriving, og dere for mye lesing.
Om du lurer paa noe spesifikt kan du legge igjen kommentar, det samme om du vil fortelle viktige nyheter hjemmefra (f.eks om hotelledelsen har funnet ut at den latterlige telefonregningen skyldtes Pelles fascinasjon av spaadamer, fotballresultater, haandballresultater etc.)

Over og ut fra Moshi!

Heldiggrisen Berg paa nye eventyr!

For to dager siden, det vil si onsdags kveld, var undertegnede med paa et heseblesende eventyr som jeg synes dere bor faa ta del i.
Det hele startet paa vei hjem fra Newlands, som vanlig satt vi paa vaar private Daladala (Toyota Hiace som er ombygd til minibuss). Men denne dagen skulle mr.Distre glemme igjen sekken sin. Ikke noe problem, siden den er privat sier du? Vel, med en gang vi hopper av blir daladalaen et offentlig transportmiddel igjen, saa naa var gode raad dyre. Jeg maatte faa kontakt med sjaaforen for en passasjer fant sekken min. Jeg lyktes til slutt, og daladalaen kommer til Hostel Hoff, med sekken. Ville gledesscener utspiller seg paa gaardsplassen, men hvor lenge var Adam i paradis? Vill glede snur fort til dyp fortvilelse naar jeg finner at kamera, mp3-spiller og Visa-kortet er borte vekk. Og det er en svaert betuttet ung herremann som ringer hjem for aa sperre kortet.

Naar noden er storst, er hjelpen naermest sies det. Og sikkerhetsvakten vaar, Yussufu (for anledningen ifort full Masai-bekledning, noe som ga kvelden en ekstra piff), ga seg ikke saa lett. Etter en lengre samtale med sjaaforene (det er tre stykker som bemanner slike daladalaer) kommer det frem at de faktisk har sett en fyr briefe med et kamera paa en av turene. Vi, alle fem, hopper inn i Hiacen og skal forsoke aa finne denne frekke tjuvradden. Historien om naala i hoystakken kom snikende frem for min del.

Faa minutter senere svinger vi inn paa en bensinstasjon, og stemningen blir temmelig opphisset (ikke seksuelt, men adrenalinpumpende aggressivt), og for bilen slutter aa rulle er alle mine fire hjelpere ute paa asfalten hvor de overfaller en, for meg, helt tilfeldig fyr. Trusler om en tur til politistasjonen, samt at Yussufu viser frem sin nyslipte masai-kniv, faar stakkaren til aa snakke. Han har kameraet mitt, og etter enda flere trusler kommer jaggu meg lommeboken frem og. Jeg skuffet nok guttene akkurat her, for etter mangfoldige "this man stole your things", uten at jeg grisebanker krapylet, ser det ut som de synes jeg var i overkant laber..

Jakten fortsetter - "mannskapet mitt" gir seg ikke, de har det jo kanonartig, og er naa paa jakt etter mp3-spilleren, som jeg forovrig gir blanke F i paa dette tidspunktet. Ved hjelp av krapylet (mannen med kameraet og lommeboken) som er slengt inn i bilen, faar vi avklart hvem som har musikkavspilleren.

En vill kjoretur rundt i sentrum ender med at vi stopper intet mindre enn tre daladalaer, hvorav alle gjennomsokes av Yussufu, som fortsatt hopper og spretter rundt i full Masai-bekledning), helt til vi finner en stakkars liten tufs som trist gir fra seg mp3-spilleren proppfull av tysk kvalitetsmusikk.

Det tok disse fire folkene knapt en halvtime aa skaffe tilbake tingene mine fra to forskjellige personer. Jeg fatter enda ikke hvordan de klarte det, men gud bedre for et imponerende detektivarbeid. Og for dere rekker aa sporre, nei, jeg tok ikke bilder. Jeg satt i baksetet paa daladalaen med tidenes adrenalinrush hele turen, og jeg vil nodig gjenta denne turen bare pga et par bilder. Faktisk tror jeg at jeg har brukt opp all den flaksen jeg kan ha paa denne turen.

Tusen takk Yussufu og daladalafolks, jeg elsker dere!

Hostel Hoff

Jeg har skrevet en del dritt siden jeg kom hit, men helt glemt aa skrive om hvordan jeg bor, og hvordan jeg jobber. Saa i dag skal jeg ta for meg noe saa kjedelig som mitt lille habitat, kalt Hostel Hoff (Usikker paa om bildegalleriet fungerer for tiden.) Og ja, hostellet er oppkalt etter Legenden David Hasselhoff, kjent som sexsymbol, badevakt i Baywatch og ikke minst musiker av ypperste klasse.

Hostelet er hjem for alle frivillige som jobber for Path2Africa (skal kommentere organisasjonen mer detaljert senere), og for tiden er vi 16-17 stykker. Maksimum kapasitet er 22, noe vi blir i lopet av oktober. Komforten er det ingenting aa si paa, vi har oppholdsrom med en fin DVD-samling og et lite bibliotek (for tiden leser jeg 'Sofies verden' paa engelsk, forovrig en drittbok). Vi har tilgang til tre "varmtvannsdusjer", som i realiteten er lunkentvanndusjer. Samt to toaletter, ett tradisjonelt vestlig, og et saakalt land-drop. Det vil si et hull i gulvet (tok meg en droy uke aa manne meg opp til en slik akrobatisk avlevering av kabel).

Rommene er enkle, med utrolig knirkende koysenger (som faktisk overdover kaukingen fra moskeene). For tiden deler jeg rom med Martin, fra Irland, som har vaert her like lenge som meg, og amerikanske Jeremy som kom for et par dager siden.

Befolkningen paa Hostel Hoff, eller 'Hoffers' som vi ogsaa kalles, bestaar naa av en haug amerikanere, noen briter, en rekke irer (som ikke liker aa bli kalt briter), et par fra Australia samt en stakkarslig nordmann. Fellesnevneren er altsaa at det er engelskspraaklige folk her, noe som gjor at jeg sliter med visse spraakbarrierer. Kommer dog svensk dame (og som vi alle vet er 99% av alle svenske damer pene, saa dette ser jeg frem til), saa haaper jeg kan prudle litt paa norsk til henne.

Ok, det faare vaere en lang nok innforing i bostandard. Skal komme sterkt tilbake med en liten trudelutt om hva jeg egentlig bedriver med om dagen da dette har vaert etterspurt.

Sporsmaal?
Innspill?
Onsker?
Jeg stikker neppe av med det forste.

koz&klemz <3

Ting jeg misliker med Moshi topp3

Blitt altfor mye positivitet, saa naa er det paa tide at jeg sprer negative vibber foler jeg. For selv om man jevnt over har det bra vil det vaere smaa detaljer som kan drive selv den sindigste medaling til vanvidd naar man besoker en vilt fremmed kultur.

3. Maur
Jeg har aldri likt slanger, biller og andre slimete dyr som lever i lorten. Men maur har aldri plaget meg nevneverdig, ikke for jeg kom til Moshi. Paa hostellet jeg bor er det helt groteske mengder maur. Innendors, utendors, i maten, paa badet, OVERALT. Riktignok er det stort sett baby-maur, barna til de latterlig store mamma-maurene, som kravler rundt overalt. Men det er uansett litt uggent naar man ser en trilliard (uten aa overdrive) maur kravle rundt kjeksene du hadde sett deg ut til lunsj. Antallet maur er sannsynligvis det samme som i marerittene til de som er hardest rammet av maur-fobi, og selv for en person som til tider kan fascineres av disse krabatene blir det vel droyt her. Maur tar sisteplassen paa topp3-listen.

2. Moskeer
Jeg mener ikke aa henge ut muslimer (de ble vel ogsaa nevnt i dame-innlegget mener jeg aa erindre), men i denne lille byen har de plassert ikke mindre enn tre voksne moskeer, noe som blir i overkant brutalt naa under Ramadan. Det er helt ok for meg at de tror paa Muhammed og 40 jomfruer i paradis, men hvorfor i aller videste verden skal de sende hvert eneste bonnerop utover hele byen ved hjelp av X antall hoytalere? Man skulle jo tro at de troende visste naar det var samling i moskeene, saa da er det unodvendig aa vekke kristne, hinduistene og oss vanlige ateister klokken 4 hver eneste natt. Helt OK at muslimer har en hel maaned med fest og sprell naa under Ramadan, men for Guds, eller Allahs, skyld, ro ned volumet!!

1. Tanzaniansk gate-etikette
Vi nordmenn har det enkelt naar vi labber rundt i gatene. Vi skal helst se ned i asfalten, til noed tomt ut i luften foran oss. Skulle vi, gud forby, faa oyekontakt med en motende person, er det bare aa rive til seg oynene saa fort som raad er. Her nede derimot, er det helt andre tilstander. Om du gaar alene paa gaten, og moeter en vilt fremmed person, kan du banne paa at fyren skal hilse paa deg. Og det er jo i og for seg selv greit, MEN du kan ta gift paa at neket hilser paa deg etter at du har passert. Dette er en afrikansk greie tror jeg, men man skal altsaa snakke med gud og hvermansen, uten aa ha oyekontakt. For en stakkar mzungu som maa tenke seg om baade to og tre ganger for man husker riktig hilsen er dette svaert plagsomt. Saa, gate-etiketten gaar ut som sikker vinner av ting jeg misliker med Moshi.

Damer

Naar en ung herremann, det vaere seg en kristen fundamentalist, evnukk eller av den skjeve typen, vil en ting alltid skje, en kjapp vurdering av bestanden av lokale damer. Jeg er, selv om jeg ikke tilhorer nevnte kategorier, intet unntak, og jeg vet at mange av dere der hjemme (i hovedsak av det mannlige kjonn vil jeg tro) er interessert i oppdateringer paa dette feltet. Etter en uke i Moshi (en by paa storrelse med Trondheim) samt utfarter til en naerliggende landsby, har jeg dannet meg et visst bilde av hvor landet ligger. Og det er ikke gode nyheter jeg har. Sorry alle tanzanianske damer, men dere ligger milevis bak de nordiske naar det kommer til utseende. Naa skal det sies, at jeg alltid har vaert av typen som foretrekker de kaukasoide nordiske damene, saa dette blir 100% subjektivt.
For jeg gaar videre maa det nevnes at det er en del muslimer i denne byen. Og som muslimer flest gaar disse rundt i burkaer, altsaa faar jeg kun sett oynene. Saa disse faller utenfor "vurderingen" min. Jevnt over er jeg altsaa ikke imponert, man kan vel, for aa bruke en litt flaasete term, kalle de fleste her for 'graa mus'. De skiller seg ikke ut hverken positivt eller negativt. MEN, en ting skal damene her nede ha, de oppforer seg paa en trivelig maate. Hvor man i Norge kan mote paa vulgaere damer uten manerer overhodet, har de her en mer tilbakeholden, men sjarmerende, vaeremaate. Pluss i margen fra meg!
Alt i alt kan man si at tanzanianske damer vinner litt paa sjarm, mens nordiske kvinner uten tvil er penere. Saa alle dere jenter/damer hjemmefra som leser dette, ta det som et kompliment fra meg til dere! Saa, om du leser dette Mor, jeg slaar meg neppe til med en lokal snelle her:)

Koz&klemz
arne

Newlands

Newlands er altsaa stedet jeg skal jobbe fremover, nermere bestemt paa Newlands Orphanage. Denne lille, og veldig fattige, landsbyen ligger en halvtimes humpete kjoretur utenfor Moshi. Dog liten, den har 5-6000 innbyggere, saa jeg som meldaling skal kanskje ikke hovere for mye?
Uansett, denne byen er noyaktig slik man forestiller seg en afrikansk landsby. Veiene ligner ikke grisen, det er saa humpete og hullette at det gaar fortere aa gaa enn aa kjore. Husene mangler delvis tak og vinduer, og er selvfolgelig brune og skitne. Folkene gaar rundt i filler og ser ut til aa ha ganske saa lite aa ta seg til. I mine oyne en HERLIG by!

Var paa disputas til den lokale pastoren i gaar. Kanskje det snodigste motet jeg har vaert i. Vi var fire frivillige som var saa heldige og besoke fyren som gaar for aa vaere en skikkelig hestkuk, beklager spraaket. Jeg har aldri sett en mer skjeloyd person, og at han i tillegg hadde verdens minste fotter og hender gjorde hele figuren latterlig. Naar man i tillegg ser at en voksen mann, uten smaa barn, har hele stuen full av kosedyr, er det vanskelig aa ikke bli i overkant lattermild. Men jeg reddet meg inn paa at jeg svarte paa hans svenske gloser (tack saa mycket), saa jeg tror han liker meg.

Skal forsoke aa filme/fotografere litt fra Newlands, for det er virkelig en by som bor sees. Ord blir fattige, nesten like fattige som innbyggerne.

Onsker om hva jeg skal skrive om i de kommende bloggene? Skal selvfolgelig ta opp viktige ting som damer, ting jeg misliker med tanzanianere og andre trivia. Men om noen har spesifikke onsker er jeg aapen for forslag.

kozemoze
a.b

HAPPY DAYS!

Etter en laaaang tur fra London til Nairobi (satt paa rullebanen i London i 2,5 time pga daarlig vaer) og en hektisk lopetur gjennom HELE Jomo Kenyatta Airport kom jeg til Moshi paa Mandag. Bagasjen kom forst i dag, onsdag (og ja, det var paa HOY tid med sokker, boxere, t-skjorter osv). Hostel Hoff (www.hostelhoff.com) er et relativt spartansk, men trivelig sted aa bo. Bare briter her saa langt, saa jeg sliter jo litt med min mildt sagt haaplose engelsk, men det gaar nogenlunde.

I gaar var jeg paa min forste dag ved Newlands Orphanage, barnehjemmet jeg skal jobbe ved de neste tre maanedene. Newlands ligger i en liten landsby en halvtimes kjoretur (halvtime med gal manns kjoring paa veier som faar avlingsvegene hjemme til aa fremstaa som rene motorveien). 70 smaa foreldrelose barn som virkelig er tillitsfulle vesener. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men naar vi labbet mot "fotballbanen" og to av de minste tok hendene mine vaaknet et farsinstinkt jeg har hatt paa behorig avstand tidligere. Jobben min blir aa vaere en slags regnskapsforer, samt at jeg er ansvarlig for utbygging osv ved barnehjemmet. Virker greit, spesielt som jeg har en lokal hjelper, William, som kan det meste og kjenner de fleste.

Moshi er egentlig helt slik jeg hadde haapet. En liten og ganske ufin by, hvor det meste foregaar i et bedagelig tempo. African time:) Klimaet her er litt kaldere enn forhaapningene tilsa, sist natt vaaknet jeg av at jeg fros som bare pokker. Men om dagene er det som luggumt norsk sommervaer, bare mye mer stov og skitt i luften.

Saa, forsteinntrykket er veldig bra, saa faar vi bare haape at det holder seg like fint fremover, og at jobbingen gaar greit. Naa som jeg har bagasjen og alt jeg trenger er det bare opp til meg selv hvor bra dette blir!

PS! Kan noen oppdatere meg paa sist ukes hendelser i Hotel Caesar?
PS2! Ryktene tilsier at Manchester City har blitt spinnville, kan dette bekreftes?

Stovete, men fornoyd, hilsen
Arne
Rock on \m?