Hvem/hvor/hva/hvorfor

HVEM: Jeg, 21 år gammel rolig bondepjokk fra Meldal, har altså fått det for meg at jeg skal ut å redde verden. Eller i alle fall få en liten smakebit på mye, både på godt og vondt. 31.august setter jeg meg på toget til Gardermoen, hvorfra jeg tar fly til Heathrow, bytter fly og snur nesen mot Jomo Kenyatta i Kenya, før siste korte flyreise over til Kilimanjaro Airport. En reise som er stipulert til å ta godt over ett døgn. Sparekniven foretrekkes foran en kjappere tur.

Hvor: På morgenkvisten 1.september lander jeg på en støvete flyplass i byen Moshi. Hovedstad i provinsen Kilimanjaro, som ligger lengst nord i Tanzania. Som den observante leser har fått med seg, går navnet Kilimanjaro igjen. Kilimanjaro, eller Mt.Uhuru som øverste toppen heter, rager 5885 moh, og forhåpentligvis skal den bestiges av undertegnede i løpet av høsten.
Moshi er en middels stor by i Tanzanisk målestokk, med sine rundt 150.000 innbyggere (dog, afrikanske folketellinger er ikke det mest pålitelige her i verden). Byen faller ofte i skyggen for "storebror" Arusha som ligger noe lengre øst i landet, så om man ser en hvit person (mzungu) på gaten, er det sannsynligvis en volunteer eller en fjellvandrer.

Hva: Jeg skal i drøyt 3 måneder, temmelig nøyaktig 100 dager om kalenderen min stemmer, jobbe som frivillig for den lokale organisasjonen Path to Africa, en liten organisasjon styrt av en irsk frøken. Organisasjonen er mest interessert i lærere, og andre som faktisk kan lære kidsa noe. Men slik jeg har forstått det, skal jeg være en slags gymlærer. Jeg skal altså ikke være noen barmhjertig samaritan som tar et tjuetalls foreldreløse barn under mine vinger, men sørge for at de har noe morsomt å ta seg til i en ellers laber hverdag.

Hvorfor: Et spørsmål både jeg selv og svært mange rundt meg har spurt seg. Hvorfor i all verden gidder jeg bruke tre måneder av min utrolig fete ungdomstid til å hjelpe lutfattige unger jeg overhodet ikke har noe forhold til?
Vel, svaret er todelt. 50-50 pur egoisme og idealisme. Jeg har hoppet av studiene. Jeg har ikke fast jobb. Jeg er fortsatt ung, sprek, kjekk og singel, noe som medfører at jeg har altfor god tid. Samt at jeg har reiselyst. Alt dette, i tillegg til en gammel fascinasjon av Øst-Afrika, gjør at dette er en sjanse jeg bare MÅ ta mens jeg enda har anledning.
På en annen side er det også en god porsjon idealisme som får meg til å velge hva jeg skal gjøre den tiden jeg er ute på reise. Jeg er av den oppfatning at vi fra gode, vakre, rike og ellers så utrolig fantastiske Norge, har et visst ansvar overfor de fattige i verden. Jeg sier ikke at vi skal ut å redde verden alle mann alle, men å gi en liten slump, det være seg penger eller seg selv, av overskuddet til å gjøre hverdagen bittelitt bedre for de som har fått et litt dårligere utgangspunkt enn oss selv, bør være en selvfølge. Og selv skal jeg altså bidra med meg selv, siden penger er en sjelden vare her i gården. Hvor stor suksess det blir gjenstår å se, men jeg begynner å få troen!

Skal prøve å oppdatere noe fremover. Det kommer langtifra til å bli spennende, men kalde, tørre fakta som min nervøse moder, og andre pårørende, muligens finner interessant.

Kwaherini!