Heldiggrisen Berg paa nye eventyr!

For to dager siden, det vil si onsdags kveld, var undertegnede med paa et heseblesende eventyr som jeg synes dere bor faa ta del i.
Det hele startet paa vei hjem fra Newlands, som vanlig satt vi paa vaar private Daladala (Toyota Hiace som er ombygd til minibuss). Men denne dagen skulle mr.Distre glemme igjen sekken sin. Ikke noe problem, siden den er privat sier du? Vel, med en gang vi hopper av blir daladalaen et offentlig transportmiddel igjen, saa naa var gode raad dyre. Jeg maatte faa kontakt med sjaaforen for en passasjer fant sekken min. Jeg lyktes til slutt, og daladalaen kommer til Hostel Hoff, med sekken. Ville gledesscener utspiller seg paa gaardsplassen, men hvor lenge var Adam i paradis? Vill glede snur fort til dyp fortvilelse naar jeg finner at kamera, mp3-spiller og Visa-kortet er borte vekk. Og det er en svaert betuttet ung herremann som ringer hjem for aa sperre kortet.

Naar noden er storst, er hjelpen naermest sies det. Og sikkerhetsvakten vaar, Yussufu (for anledningen ifort full Masai-bekledning, noe som ga kvelden en ekstra piff), ga seg ikke saa lett. Etter en lengre samtale med sjaaforene (det er tre stykker som bemanner slike daladalaer) kommer det frem at de faktisk har sett en fyr briefe med et kamera paa en av turene. Vi, alle fem, hopper inn i Hiacen og skal forsoke aa finne denne frekke tjuvradden. Historien om naala i hoystakken kom snikende frem for min del.

Faa minutter senere svinger vi inn paa en bensinstasjon, og stemningen blir temmelig opphisset (ikke seksuelt, men adrenalinpumpende aggressivt), og for bilen slutter aa rulle er alle mine fire hjelpere ute paa asfalten hvor de overfaller en, for meg, helt tilfeldig fyr. Trusler om en tur til politistasjonen, samt at Yussufu viser frem sin nyslipte masai-kniv, faar stakkaren til aa snakke. Han har kameraet mitt, og etter enda flere trusler kommer jaggu meg lommeboken frem og. Jeg skuffet nok guttene akkurat her, for etter mangfoldige "this man stole your things", uten at jeg grisebanker krapylet, ser det ut som de synes jeg var i overkant laber..

Jakten fortsetter - "mannskapet mitt" gir seg ikke, de har det jo kanonartig, og er naa paa jakt etter mp3-spilleren, som jeg forovrig gir blanke F i paa dette tidspunktet. Ved hjelp av krapylet (mannen med kameraet og lommeboken) som er slengt inn i bilen, faar vi avklart hvem som har musikkavspilleren.

En vill kjoretur rundt i sentrum ender med at vi stopper intet mindre enn tre daladalaer, hvorav alle gjennomsokes av Yussufu, som fortsatt hopper og spretter rundt i full Masai-bekledning), helt til vi finner en stakkars liten tufs som trist gir fra seg mp3-spilleren proppfull av tysk kvalitetsmusikk.

Det tok disse fire folkene knapt en halvtime aa skaffe tilbake tingene mine fra to forskjellige personer. Jeg fatter enda ikke hvordan de klarte det, men gud bedre for et imponerende detektivarbeid. Og for dere rekker aa sporre, nei, jeg tok ikke bilder. Jeg satt i baksetet paa daladalaen med tidenes adrenalinrush hele turen, og jeg vil nodig gjenta denne turen bare pga et par bilder. Faktisk tror jeg at jeg har brukt opp all den flaksen jeg kan ha paa denne turen.

Tusen takk Yussufu og daladalafolks, jeg elsker dere!