Vakre Wilhelmstal

Jeg har altsaa hatt fri denne uken, og turen gikk dermed til Lushoto, eller Wilhelmstal som tyskerne kalte denne fjellbyen den gang Tanganyiaka var tysk koloni. Byen ligger paa rundt 1400moh og er kjent for et, i tanzaniansk maalestokk, svalt klima og frodig natur. Det snodige er at det ikke finnes bekker og sjoer, men likevel er det veldig frodig (dette paa tross av at jeg visiterte byen paa det torreste tidspunktet i aaret). Etter den tidligere omtalte bussturen var det godt aa kunne strekke paa beina dagen etter. Sammen med guiden Samueli vandret jeg rundt i den lushotoske fjellheimen i 6-7 timer.

Forste maal var Magamba Rainforest. Ikke noe mye aa skrive hjem om. For la oss vaere aerlige, gronne sommerfugler er ikke stas nok til at de blir nevnt naar jeg en gang skal skrive ned mine memoarer. Var dog koslig naar vi hoerte rasling fra apekatter fra alle kanter, og vi fikk da sett noen faa ogsaa. Men alt i alt, regnskogen var bare en tett skog, og ikke noe mer enn det.





Deretter tok vi oss til toppen av Magamba Peak, 1850 moh. Det som er saa fascinerende med fjellene her omkring er at det er saa frodig. Selv toppene paa godt over 2000 meter er skogkledde! Magamba er bare en mindre topp i inngangen til Usumbara-fjellkjeden, men den ga oss panoramautsikt over Lushoto og omegn (bildet.)




Deretter gikk turen til Irente Viewpoint. Irente er navnet paa en stor gaard som tyskerne opprettet paa sent 1800-tall. Og det er godt forstaaelig at utsiktspunktet var et populaert turmaal. Man kan staa paa et klippeutspring som svever 3-400 meter over masai-slettene nedenfor, og paa klarvaersdager (som da jeg var der) foeles det som man kan se hele Tanzania.


Fin tur, og om du av en eller annen snodig grunn skulle forville deg til Lushoto MAA du faa med deg Irente Viewpoint. Jeg skulle gjerne testet ut den fordige fjellnaturen bedre, men ble syk etter bare en dag og tok bussen hjem neste morgen. Denne gang kom jeg meg paa riktig buss (snilefiskene her i Moshi dyttet meg inn paa feil buss), saa hjemturen ble faktisk nesten behagelig.

Snørrete hilsen Arne