Gutta paa tur!

I disse dager er det utrolig populaert aa dra til spanias solkyst, og da spesielt idylliske La Manga. Selv tok jeg til takke med navnebror Namanga, og dro med Moshi Veteran's Sport Club i gaar (tirsdag).

Foerst kan jeg ta en liten introduksjon av laget. Moshi Veteran's er en gjeng aldrende gubber, stort sett veldig, og da mener jeg veldig, velstaaende menn som samles en gang i uken for aa spille fotball samt konsumere uante mengder alkoholholdig drikke. Jeg ble introdusert til klubben via Dennis, som altsaa er en av to sjefer i Path To Africa (organisasjonen jeg jobber for), og etter bare to treninger ble jeg altsaa invitert med paa kamp.

Turen gikk til Namanga (som vanlig forventer jeg at dere sitter med atlaset foran dere, men for sikkerhets skyld kan vi ta en kjapp briefing), en liten ubetydelig by som ligger paa grensen til Kenya. Det som var noe spesielt med denne kampen var at den ble spilt paa Nyerere Day, dagen da landsfader Julius Nyerere doede. En stor dag, som jeg tror, kan sammenlignes med vaar 17.mai (uten all toggaaingen). Saa kampen mellom Moshi og Namanga var tydeligvis dagens hoydepunkt i feiringen. En helt latterlig mengde tilskuere moette opp for aa se fotball paa saerdeles lavt nivaa. Jeg overdriver ikke naar jeg anslaar tilskuertallet til tett opp mot 1000 mennesker. Med tanke paa at jeg var eneste mzungu paa banen (hadde riktignok en kollega blant tilskuerne) fikk jeg stoerre oppmerksomhet enn noen gang foer. Rapporter fra sidelinjen sier at det var ville tilstander hver gang jeg var naer ballen, spesielt fra de kvinnelige grupperingene av tilskuerne.

Baneforholdene er et kapittel for seg selv. Jeg har aldri i mitt snart 22 aar lange liv sett lignende tilstander. Det skal sies at den ene langsiden av banen var ok. Relativt flat med bare litt grus hist og pist (det var ikke antydning til vegetasjon noen steder). Mens motsatt langside var humpete, man kjente virkelig at man loep i motbakke/unnabakke, og underlaget var ikke sand, ikke grus, men pukkstein! Ikke ideelt for en finslepen teknikker fra nord med andre ord.

Kampen var ikke det helt store. Jeg startet som nummer 11 (de bruker nummer i stedet for posisjoner, 11 er altsaa venstre ytreloeper, en posisjon jeg paa ingen maate har kvalifikasjoner til aa beherske), og imponerte neppe noen som helst. Namanga ga blaffen i lovnadene om aa stille med veteranlag, og ryktene sier at de faktisk hadde med to stykker som spiller paa nest hoyeste nivaa i Tanzania. Vi ble overhovlet, og tapte til slutt 5-1. Og, for de av dere som mener det skjer mye rart i norsk 5.div, dere skulle sett denne kampen. Det virket som den mest naturlige ting i verden at kampen maatte stoppes fordi en (blind eller muligens fortullet) masaai-veteran labbet rundt midt paa banen. Og ingen saa mye som tenkte paa det som snodig naar keeper sender et utspill fra maal til corner (foroevrig den verste sleiven jeg har sett noensinne). Folkelivet var upaaklagelig, og det var virkelig en opplevelse aa spille for saa mange tilskuere, paa tross av at vi ble 'sendt hjem i stor skam' (sitat tilskuer som snakket med meg etter kampen).

Bussturen med laget var som bussturer med fotballag flest. Stort konsum av pils/konyagi, roping etter tilfeldige lekkerbiskener som reket etter veien og mye tullprat. En forskjell er det dog. Hjemme starter man pilsingen paa vei hjem, er man virkelig vill tar man seg kanskje en kald brun i dusjen. Vel, her starter man pilsingen allerede foer man setter seg i bussen paa vei TIL kampen (noe som kanskje forklarer den triste forestillingen vi stod for).

Alle gutter har en gang droemt om aa spille profesjonelt i utlandet, vel, naa har jeg i det minste proevd aa spille amatoer i utlandet, og det ga mersmak!

Sliten hilsen fra Moshi <3